RAQUEL HAR TILBRAKT hele sitt voksne liv som hushjelp hos en velstående familie i Santiago. Hun stiller store krav til seg selv og arbeidet hun gjør for familien. Men nettopp bikket 41 år begynner hun å bli sliten, både av det monotone arbeidet og av stadige konflikter med husets eldste datter.
En konstant hodepine holdes i sjakk ved hjelp av smertestillende tabletter. Men da husfruen Pilar ansetter en som kan avlaste henne, opplever Raquel det som en trussel mot sin posisjon. Om hun kunne være vrang før, er det bare peanøtter mot de tiltakene hun setter i verk for å bli kvitt «konkurrentene» – unge Mercedes fra Peru først, deretter den langt eldre og mer bastante Sonia. Så dukker Lucy opp. Og med henne blir alt annerledes.
TEMATIKKEN høres ikke umiddelbart ut som en hurrakveld i kinosetet. Men ikke la deg skremme. Regissør og manusforfatter Sebastián Silva greier kunststykket å skape en film som på finurlig vis både er komisk, rørende og skarpsynt. Uten et øyeblikk å bli høyrøstet, får den sagt mye vesentlig både om klasseforskjeller, om arbeidets verdi og om tvetydige maktforhold skjult under lag på lag av velmenthet. Slik sett fungerer forholdene i familien som et bilde på situasjonen i det moderne Chile så vel som andre land der tjenerskap er en forutsetning for livsutfoldelsen til borgerskapet og den øvre middelklassen.
Samtidig er filmen en studie av en individuell utviklingsprosess, av ensomhet og konfliktfylt, uavklart tilknytning.
FILMEN FØLGER RAQUEL fra hennes posisjon. Denne nedenfra-og-opp-vinklingen etablerer en sterk sympati og forståelse for den både stridbare og sårbare hushjelpen; en ømhet som varer ved også når hun viser frem sine mindre sympatiske sider.
Æren for det må også tilskrives hovedrolleinnehaver Catalina Saavedra. Etter å ha medvirket i en rekke filmer og TV-serier i hjemlandet, fikk hun med Raquel sin gjennombruddsrolle, og ble fullt fortjent belønnet med flere priser og prisnominasjoner. Saavedra spiller ut Raquels følelsesmessige register med så stor naturlighet og så mange finstemte strenger, at man som tilskuer nesten glemmer at det er en spillefilm man ser. En dynamisk, naturalistisk stil og håndholdt kamera bidrar til det nesten-dokumentarisk inntrykket, samtidig som Silva opprettholder en intim, tett stemning, full av små detaljer og gode observasjoner.
Det gjør «La nana» til noe så sjeldent som en lavmælt, politisk feelgood-film, perfekt i disse 1. mai-tider.
BRITT SØRENSEN
Enig med vår anmelder? Si din mening.
SOLIDARISK: Lavmælt, men skarpsynt kombinerer «La nana» politikk med komikk, og er konsekvent solidarisk med den til tider vanskelige hushjelpen Raquel (Catalina Saavedra). FOTO: FILMWEB
