Så kjekt det hadde vært! Forbli supersexy, evig ung, fryktløs og fysisk usårlig, hele livet. Sitte avslappet og skjermet hjemme, tilkoblet en perfekt menneskemaskin som via din tankekraft tar seg av all hurlumheien ute i verden.
Eller kanskje ikke.
I «Surrogates» er muligheten en realitet som benyttes av de fleste. Men å se en hel by full av vakre, veldreide mennesker med perfekt hud er faktisk mer guffent enn du skulle tro. «Surrogates» spiller effektivt på den følelsen, og gir slik sett et humrende perspektiv til skjønnhetssamfunnet og drømmen om det gode liv.
Filmen gjør et forsøk på å stille spørsmålet Philip K. Dick tar opp i sine romaner – vedlikeholdt blant annet i det filmatiske mesterverket «Blade Runner»: hva er et menneske? Hva er det som gjør oss til mennesker?
Men «Surrogates» når ikke «Blade Runner» til anklene, til det er den for gjennomgående grunn. Men den lykkes i å leke med stoffets visuelle muligheter, og får deg til noe så sjeldent som å sukke lettet ved synet av naturlige rynker.
I «Surrogates» fremtidssamfunn har utviklingen av maskinmenneskene – surrogatene – blant annet ført til kraftig nedgang i kriminaliteten. Sjokket er derfor stort når FBI-agent Greer (Bruce Willis) og hans makker Peters (Radha Mitchell) avdekker flere mord på menneskene som styrer surrogatene.
Dermed ender «Surrogates» med å skusle bort sine gode ideer i et oppskriftsmessig og forutsigbart krimplott. Filmen prøver hardt å kontrastere de dukkeliknende surrogatene med en rufsete kulhet, ispedd litt føleri, men ender som en tidvis underholdende, men stort sett kluntete og lite velspilt affære, der Bruce Willis ser ut som om han har lyst til å gi eff i hele greia.
BRITT SØRENSEN
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
