Vakkert og tilgjort om identitet og fortielse

EIMEN AV STØVETE, BORNERT borgerlighet er nesten til å ta og føle på. Mørke, innestengte stuer, tunge gardiner, nedslitte tepper og draperier. Hemmeligheter, fortielser og svik.

Slik sett formidler Petter Næss særdeles godt den fordekte stemningen fra Lars Saabye Christensens mørke og foruroligende roman om Adrian, en tvekjønnet gutt som vokser opp på beste vestkant. Tungt lastet med identitetsforvirring, utenfor-følelse og morsbinding, finner han sin særegne og dramatiske vei mot noe som kan kalles frigjøring.

Og han knytter bånd til nabojenten Emilie. Som albino er også hun annerledes, mobbet og utstøtt, og får en sentral rolle både som offer og en slags frigjører.

MED SITT FØLSOMME, finmeislede ansikt er Marcus Aarseth perfekt i rollen som Adrian, slik Maria Bonnevie er det som moren Lillian. Godt hjulpet av alkohol, leker hun «være-glad-leken» for å holde ut tilværelsen, hvori inngår en kald og distansert ektemann, perfekt ivaretatt av Eindride Eidsvoll.

Som streng, fingerknekkende tante med franske tilbøyeligheter, fremstår Kjersti Holmen innimellom noe overspilt. Samtidig vokser hun gjennom filmen frem som en av dens mest interessante figurer, med lengsler vi får hint om, men selv må dikte videre på.

PARADOKSALT NOK ER DET uuttalte, innestengte den store styrken i en historie som overført til film får trekk av overtydelighet. Det gjelder særlig bruken av Ødipus-myten.

Fremført i en skoleteater-forestilling, gis den en naturlig plass, og fører til dypere innsikt hos Adrian. Samtidig virker den litterært uttenkt og tilgjort. Som dramatisk konstruksjon bryter den opp det uutgrunnelige og legger sterke og forstyrrende føringer for fortolkningen av historien og Adrians skjebne.

1960-tallskoloritten er uhyre presis, helt ned til talemåtene. Det er både en styrke og et problem. Jeg betviler ikke at man i offentlig sammenheng, og i kretser som disse, snakket slik på denne tiden.

Men for dagens ører lyder det stivt, oppstyltet og fremmed, og bidrar til at filmen i viktige sekvenser oppleves maniert, agert og utstaffert. Bare glimtvis kjennes den levd og ekte, befolket av mennesker, ikke litterære figurer. Derfor blir jeg i liten grad berørt, opprørt eller beveget, til tross for mye følsomhet, drama og død.

LIKEVEL ER «Maskeblomstfamilien» på mange måter en vakker film. Nils Petter Molværs musikk glir organisk inn uten forstyrrende fakter.

Dysterheten rommer poetiske bilder av regn, vann som drypper, kropper og ting som synker langsomt under vann. Det er talende for undergangsfølelsen og bidrar til å løsrive fortellingen fra dens litterære forelegg og frigjøre den som film.

Daniel Vonheims kamera glir malende over interiør og eksteriør, og skaper en særegen, nesten lummer, lett hemmelighetsfull stemning og små hint om en langsomt krakelerende fasade.

FILMEN ER DESSUTEN en ikke påtrengende påminnelse om nødvendigheten av å anerkjenne annerledeshet. Den sier noe viktig om smerten og omkostningene ved å erkjenne hvem man er. Og om å ta konsekvensen av det, og sine handlinger, og bryte ut av de innestengte rommene.

^{BRITT SØRENSEN}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.