«SVIK» HENTER SITT BAKTEPPE fra lite pene historiske fakta om Norsk Hydros forhold til okkupasjonsmakten under annen verdenskrig. Hydro hadde gått i kompaniskap med IG Farben allerede på 20-tallet, og samarbeidet første del av krigen også med selskapet Nordag om bygging av aluminiumsfabrikker – som var viktige for nazistenes flyproduksjon. Hydro leverte som kjent også tungtvann til det tyske atomvåpenprogrammet. Anlegget på Herøya benyttet seg dessuten av russiske krigsfanger, i praksis slavearbeid.
«Svik» tar utgangspunkt i de alliertes ønske om å bombe anlegget på Herøya. Til det trengtes viktige papirer og tegninger for å hindre for store sivile tap.
Filmen konsentrerer seg om motstandsbevegelsens bestrebelser for å få fatt i disse papirene, og vikler dem sammen med et ulendt og ufint terreng av agenter, nazister, kollaboratører og krigsprofittører.
Resultatet kunne blitt en enda mer kritisk, nyansert og skarpskodd film enn hva «Max Manus» ble. Så har ikke skjedd.
HÅKON GUNDERSEN, i trippelrolle som regissør, manusforfatter og produsent, har sett nødvendigheten av å fortelle historien gjennom en konsentrert action med oversiktlig og tydelig persongalleri. Det er godt tenkt, og på papiret er historien trolig godt snekret sammen. Den tegner opp krigen som et langt mer komplisert landskap enn hva norske krigsfilmer så langt har gjort. Enkelte detaljers historiske gehalt får fagfolk vurdere, og deres konklusjon spiller for så vidt mindre rolle. Kunstneriske friheter er ofte nødvendig i film.
Problemet ligger i den kunstneriske gjennomføringen. «Svik» viser med all tydelighet hvor viktig det er med god personinstruksjon. Gundersen er trolig flinkere til å skaffe finansiering enn til å skape gode dialoger fremført med naturlig sikkerhet og overbevisning. I hans hender faller til og med erfarne folk som Fridtjof Såheim, Kåre Conradi, Jørgen Langhelle og til dels Ingrid Bolsø Berdal tilbake til fordums oppstyltede filmspråk. I den sammenhengen kommer debutant Lene Nystrøm verken verre eller bedre ut av det. Hver og en strever de i roller som beveger seg farlig nær karikaturen, og vipper over i Otto Götz' Gestapo-sjef Krüger.
TEKNISK SETT LYKKES Gundersen og Co med å skape et troverdig bilde av Oslo i krig. De tar en digital «Max Manus» i et oversiktsbilde av byen og fortetter stemningen ved å la mye av handlingen foregå i Club Havana, der Nystrøms Eva Karlsen er syngende femme fatale med flere agendaer, og Såheims Tor Lindblom tjener gode penger som innehaver.
Fordi jeg ikke et øyeblikk tror på disse menneskene, mangler også filmen nerve. Den eneste personen med utstråling nok til å skape et slags engasjement og sympati, er revisoren som kommer fra Tyskland for å gå Krüger nærmere etter i sømmene.
Resten er pappfigurer, og når spenningen tetter seg til, mister også filmen grepet om det som var av skikkeligheter og seriøse intensjoner, og kjører seg selv i grøften i en parodi på action, full av sjuskete usannsynligheter og detaljtabber.
BRITT SØRENSEN
Er du enig med vår anmelder? Si din mening her:
