Tyske sommertraumer

På femti- og sekstitallet betydde europeisk film én ting for mange amerikanere: Muligheter for nakenhet. En av filmene som trigget fantasien var Ingmar Bergmans «Sommeren med Monika», om et ungt kjærestepars sommer i den svenske skjærgården. Den tyske filmen «Alle andre» sender tankene til bergmanske sommerskildringer, men her er det to unge tyskere på ferie i Italia vi følger. De beholder stort sett klærne på, men scenene er ofte svært seksuelt ladede der de sitter halvnakne ved svømmebassenget og kjeder seg.

«Alle andre» er en stillestående skildring av sommeren til arkitekten Chris og PR-damen Gitti. De tilbringer sommeren i huset til Chris' foreldre på Sardinia, en sommer som er både varm og tilsynelatende endeløs. Det er ikke postkortversjonen av en sommerferie vi får se i «Alle andre». Det er den andre versjonen, den du ikke forteller til så mange når du kommer hjem. «Alle andre» utforsker ensomheten i tosomheten, alle de øyblikkene hvor samtalene ikke fungerer og forsøkene på kommunikasjon bryter sammen. Det er heller ikke italiensk romantikk og eleganse som dominerer det Sardinia vi får se her. Chris og Gitti tilbringer med tid på supermarkedet enn på stranden, havet ser vi knapt, selv om vi er på en middelhavsøy.

Det virker ikke som om Chris og Gitti egentlig kjenner hverandre så godt, de er i hvert fall veldig forskjellige. Gitti er «gutteaktig» og svært direkte, Chris er mer tilbaketrukket og litt arrogant. Samtalene deres veksler mellom svært trivielle temaer og lengre filosofiske utlegninger. De snakker om drømmene sine, og i likhet med mange andre unge kjærestepar stiller de seg spørsmålet: Hvordan skal vi unngå å bli småborgerlige? Chris og Gitti vil ikke være «vanlige», de vil ikke være som «alle andre». De får dagene til å gå ved hjelp av ulike, merkelige påfunn, mens de prøver å ikke kjede seg. Denne dvelingen ved kjedsomheten sender tankene til Ruben Østerlunds «Farvel Falkenberg», selv om personene her ikke i like stor grad sitter fast i barndommen, og deres påfunn ikke er like outrerte.

Chris og Gitti kommer etter hvert i kontakt med paret Hans og Sana, gravide Sana er mer klassisk kvinnelig i sin positur enn Gitti. Hans er en gammel studievenn av Chris. Det er duket for noen mindre vellykkede parmiddager, det blir spesielt pinlig når Gitti velger å være stille gjennom en hel middag for å ikke si noe feil. Birgit Minichmayr fikk sølvbjørnen under filmfestivalen i Berlin for sin rolle som Gitti, man kan forstå hvorfor. Hun får frem en rollefigur du aldri blir helt klok på, hun er desperat etter å ikke være som alle andre, samtidig er hun veldig usikker på hvem hun faktisk er.

«Alle andre» er regissert av Maren Ade, hun har tydelig et godt tak på skuespillerne. Regien virker presis og riktig. Likevel er det noe som mangler ved filmen som helhet. Den skal for enhver pris unngå tradisjonelle handlingselementer, i situasjoner der du forventer deg en viss dramatikk stikker hun hull på ballongen og det skjer ingenting. Denne insisteringen på å unngå det «vanlige» blir litt slitsom i lengden. Filmen er som sine rollefigurer: litt for opptatt av å ikke være som «alle andre».

^{KJETIL KOPREN ULLEBØ}

Enig med vår anmelder? Si din mening.