Det hjelper ikke med Shirley MacLaine og Hector Elizondo som eldre ektepar. Ei heller at vesle Bryce Robinson spiller kjærlighetssyk tiåring. De er der bare av to grunner: som kalkulerte brikker i filmens tafatte forsøk på å bli en ny «Love Actually», og som motpoler til den bemerkelsesverdige opphopningen av tilnærmet kliss like, usannsynlig tynne damer med digre lepper som utgjør filmens grunnstamme.
Som «Love Actually» er «Valentine's Day» en flettverkshistorie der vi følger flere par - eller mulige par - og noen single i deres strev med å finne ut av dette med kjærligheten. Men «Valentine's Day» mangler «Love Actually»s rotete sjarm, og kommer aldri til det ømme punktet der selv et godt voksent, passe kynisk menneske oppdager at hun sitter og griner, og faktisk har gjort det en stund.
«Valentine's Day» er riktignok rotete så det holder. Men rotet blir aldri sjarmerende, bare langdrygt. Filmen føles en time lengre enn den er.
I stedet for å bruke brodd og vidd, stryker filmen seg selv med-hårs inn i det lettbente, middelmådige landskapet der ingen ting står på spill og svært lite blir virkelig vittig. Ikke særlig overraskende, tatt i betraktning at Garry Marshall regisserte «Pretty Woman», «Prinsesse på prøve»-filmene og «Runaway Bride».
Nå er veteranen tilbake på sitt gamle spor, og får forbausende lite ut av en ellers imponerende rolleliste, bestående av blant andre Bradley Cooper, Anne Hathaway, Julia Roberts, Jamie Foxx og Patrick Dempsey.
BRITT SØRENSEN
Enig med vår anmelder? Si din mening.
