Tilværelsens uutholdelige tyngde

ET SPEDBARN PLUDRER MYKT. En babyhånd mot ren, hvit bakgrunn, griper om en utstrakt finger fra en guttehånd med mørke sørgerender rundt neglene.

Åpningsbildet fanger alt denne filmen handler om, og hele dens etikk og estetikk. Barnet, omsorgen, sviket. Begynnelsen og det som skal komme.

MED «SUBMARINO» er Thomas Vinterberg tilbake på det kunstneriske nivået han demonstrerte med «Festen», men siden ikke helt fulgte opp i to engelskspråklige filmer og komedien «En helt vender hjem».

Også tematisk er han tilbake ved utgangspunktet. Både «Festen» og «Submarino» handler om konsekvensene av omsorgssvikt. Men der Vinterberg i førstnevnte kler av borgerskapet all dets diskré sjarm, retter han denne gangen kamera mot de utslåtte og fortapte på det man kaller samfunnets skyggeside - en omskrivende klisjé for et klassebegrep vi i vårt strøkne, moderne velferdssamfunn ikke lenger tar i vår munn. Han gir filleproletariatet ansikt og stemme, og viser - omsvøpsløst - mekanismene i begrepet sosial arv.

ETTER MANGE ÅRS atskillelse møtes Nick og lillebroren i morens begravelse. Det er filmens midtpunkt. Før og etter - og bare delvis kronologisk - ser vi hvordan deres voksne liv her og nå preges av en barndom der de måtte ta hånd om seg selv og en babybror mens mor gikk på fylla.

Måten Vinterberg knytter de ikke-kronologiske bitene sammen på er nydelig i sin enkelhet. En slåsskamp på gaten og et show på en fjernsynsskjerm. To telefoner. En det ringes fra, en det ringes til.

Like vakkert lar han det nordiske, gråblå vinterlyset farge bildene og skape en stemning av forhutlet tristesse.

«SUBMARINO» GJENNOMBORES av en sviende autentisitet. Ikke en eneste scene kjennes kunstig eller uttenkt. Ikke en skikkelse virker agert eller malplassert. Det gjelder også et kjent fjes som Jakob Cedergren, som kanskje gjør sin beste rolle noensinne.

Elementene av mulig sentimentalitet holdes fast innenfor en ramme av rørende troverdighet.

Nå og da dukker det opp en sår, skakk humor. Den får aldri karakter av «blessed relief», den bare er der - dypt gjenkjennelig for alle som noen gang har kjent og vært nær mennesker i en tilsvarende livssituasjon. Den er særlig til stede hos Ivan, en overgriper vi trolig må tilbake til Matthias Glasners «Den frie vilje» (2006) for å finne skildret like nyansert og fasettert.

DET ER SYMPTOMATISK for Vinterbergs tilnærming til stoffet - basert på en roman av Jonas T. Bengtsson. Voksnes rus skildres frysende presist i sin ynkelighet. Voksnes unnfallenhet like så. Som når en barnehageansatt glir unnvikende ut av rommet da Nicks navnløse bror kommer synlig ruset for å hente sønnen. Men mest handler det om en dyp forståelse for disse menneskenes livsbetingelser, stor ømhet og sterk vilje - og evne - til å gi dem verdighet. Filmen synes laget med en tvingende nødvendighet det går år mellom hver gang man opplever på kino.

SOM SOSIALREALISTISK drama er «Submarino» i klasse med det beste i europeisk tradisjon. Kunstnerisk forløst i et helstøpt, rent, nesten asketisk filmspråk og med et fantastisk lydspor som løfter og kommenterer uten å bli forstyrrende eller overtydelig.

Filmen gjør vondt, den etterlater deg hudløs og opprevet. Men den antyder også en forlatelse for skyld og mulighet for ny begynnelse.

^{ANMELDT AV BRITT SØRENSEN}

Uenig med anmelderen? Skriv gjerne din egen anmeldelse i feltet under!