Tilværelsens uutholdelige tafatthet

Den amerikanske multikunstneren Miranda July brakdebuterte som regissør da hun vant Camera D’Or i Cannes for «Me And You And Everyone We Know» i 2005. Mens fansen har ventet på neste film, har July blant annet gitt ut novellesamlingen «Ingen hører til her mer enn du».

I fjor var filmen «The Future» ferdig, og ble vist på filmfestivalen i Berlin. Men noen norsk distributør har den ikke fått. I stedet tok cinematekene ansvar. Cinemateket USF kjører åtte visninger fra i dag til og med mandag.

Dermed er det bare å kjenne sin besøkelsestid, for «The Future» er verdt å få med seg, selv om den er ganske annerledes enn debutfilmen.

Selv så jeg den dagen etter at NRK2s Bokprogrammet tok opp tematikken «Når begynner det virkelige livet?» Snakk om timing!

Midt i 30-årene, etter fire år som kjærester, har Sophie (July) og Jason (Hamish Linklater) nærmest grodd fast i hverandre. Det er ikke nødvendigvis noen god ting. I hvert fall ikke for disse to.

Sjelden så man et mer statisk forhold. Sjelden så man et mer slående eksempel på de siste tiders mye omtalte tafatte, unge menn. Ikke at hun er bedre der hun sitter limt foran Mac-en, gnurende på en gammel T-skjorte av en sutteklut.

De er som to storøyde barn, de kunne vært kjempesøte, men blir bare irriterende i sin tuslete initiativløshet, så fulle av beslutningsvegring at jeg får lyst til å riste dem.

Det er også nettopp hva July gjør.

Motstrebende klar over sin vegring mot det definitive voksenlivet, lar hun dem bestemme seg for å adoptere en syk katt – Paw-Paw. Med en antatt levetid på seks måneder, er den en perfekt prøveklut for parets omsorgsevner.

Katten kan først leveres om en måned, og blir viktigere som kommentatorstemme enn som liksombaby.

Med tretti dager på seg før ansvaret tar dem, bestemmer Sophie og Jason seg for en ting til: disse dagene skal leves nettfritt og til fulle. Beslutningen fører dem ikke helt dit de ville, men får dramatiske konsekvenser likevel.

July har et sylskarpt blikk for samtidsfenomener. Humoren er umiskjennelig, om enn ikke så fremtredende som sist. «The Future» er mørkere, bitrere i sin ettertenksomhet.

Parets manglende dynamikk, det klaustrofobiske i beslutningsvegringen, smitter av og til over på filmen. Det er nok meningen, men innimellom blir den stillestående tilstanden like irriterende som Sophie og Jason.

Samtidig er det på snedig vis filmens styrke. Hvis du ikke detter av og mister fullstendig interessen for de to, blir du på en merkelig måte engasjert. Mest i Sophie, kanskje. I hennes møte med en eldre mann pipler glimt av en annen Sophie frem, som smakebiter på eksistensielle alternativer. Spørsmålet er om hun griper dem.

Enig med vår anmelder? si din mening under!