PÅ SITT BESTE ER RIDLEY SCOTT en formidabel historieforteller. Hvorfor, kan du se her.
Nær opptil «Gladiator» - jadda - men hva gjør det, så lenge filmen limer deg i setet mens et fett flir sprer seg i fjeset og den gode, gamle, barnlige kinogleden bobler som rødbrus i kroppen.
Nå ja. Scotts «Robin Hood» er ingen barnefilm. Den er til tider blodig og rå, men den har alt en storslagen, episk fortelling skal ha. Scotts «Robin Hood» er ganske enkelt en god, gammeldags film, i begrepets beste betydning.
Nå er jeg selv særdeles svak for den slags. Men hånden på hjertet: Jeg var slett ikke klar for nok en runde Robin Hood. Etter et utall filmer, komedier, animasjoner og fjernsynsserier, kjentes legenden som en skvist sitron det ikke burde være mulig å få noe nytt og originalt ut av.
Moralen er: Man skal aldri undervurdere Ridley Scott og manusforfatter Brian Helgeland.
DERES VERSJON er lagt til tiden før legenden ble lovløs i Sherwoodskogen, mens han ennå bar navnet Robin Longstride og var bueskytter i Rikard Løvehjertes hær, med erfaring fra korstogene; nå i krig mot franskmennene. Her går filmen rett inn i historiens kjerne: skildringen av et kongehus (og en kirke) som utarmet sitt eget folk for å bygge egen rikdom og finansiere korstog og krig. Sentralt i den fortellingen står også maktkampen internt i kongehuset, der en veik, men herskesyk og nådeløs Johan er mer enn rede til å overta tronen etter Rikard.
Biter av fortellingen er for så vidt historisk korrekt. Viktigst er det at Scott/Helgeland juger sammen en så rik og eventyrlig fortelling om Robin og hans tilbakekomst til Nottingham at knapt et ord skal røpes - annet enn at den gir en fullgod forklaring både på Robins forhold til Marion og bakgrunnen for at han til slutt blir lyst fredløs. Men alle de viktigste personene er her, og kjenner man historien godt, er det en ekstra glede å se hvordan denne versjonen presenterer dem.
GJENNOM ET NEDDEMPET og tilbakeholdt spill skaper Russell Crowe en høvisk, lun og ydmyk Robin Hood - en mann som forteller sannheten når kongen ber om det, og lydig går og legger seg med hundene på Marions befaling. Cate Blanchetts Marion er en sånn dame som får et helt hornorkester til å blåse løs i hjertet på en gammel feminist. Verdig og modig, med en og annen vittig replikk, slagkraftig og stolt enten hun slåss på egne vegne eller på vegne av Nottinghams utarmede folk.
Også Max von Sydow, William Hurt og Mark Strong bidrag med strålende spill.
Scott har en formidabel evne til å veksle mellom svære, realistiske slagscener og små, intime kammerspill. Og han behersker begge formatene like godt. I slagscenene beveger han seg fra panoramaet og helt inn til kjernens kaos. Ja, han går til og med under vann.
De intime scenene lader han med sorg, med erotikk, med humor. Og hele veien er alle detaljer er på plass, fra smeltet tjære over borgkanten når slott skal forsvares, via et nydelig gjenskapt middelalder-London til den rurale Nottingham-landsbyen.
Vittighetene og den lystige tonen balanseres presist mot det politiske alvoret som ligger under. For selv om filmen kan ses som utelukkende underholdning, kan den også leses som en maktkritisk historie om opprør og forsøk på demokratisering og samfunnsbygging.
BRITT SØRENSEN
Er du enig med vår anmelder? Si din mening i kommentarfeltet:
EROTISK LADET: Ridley Scotts «Robin Hood» er velspilt og underholdende, spekket med alle ingrediensene en god, gammeldags filmfortelling skal ha: Spenning, humor og en pen porsjon middelaldersk romantikk - godt formidlet av Russell Crowe som den edle Robin og Cate Blanchetts verdige Marion. Foto: Filmweb
