Sterkt og nakent mannsportrett
Jeff Bridges gjør sin beste rolle siden The Dude
BARE SJELDEN DUKKER det opp et mannsportrett som det Jeff Bridges tegner av den fallerte, alkoholiserte countrysangeren Bad Blake. Så nakent, så utleverende, så sårt at det river i hjertet, og samtidig så balansert, fullt av varme, sjarm og solidarisk humor.
Mickey Rourke gjorde noe av det samme i «The Wrestler» - en film «Crazy Heart» har mye til felles med. Country er den maskuline sårbarhetens musikk-kanal, og begge filmene er laget av stoff man skriver countrysanger av. Begge skildrer menn med en stor karriere bak seg og lite å se frem til annet enn ensomhet og sviktende helse. Begge har forlatt et barn for mange år siden, og søker nytt fotfeste i et mulig kjærlighetsforhold.
Forskjellen er at «The Wrestler» også portretterte et genuint originalt miljø.
«CRAZY HEART» ER LANGT mer tradisjonell. Som historie er den dusinvare. Filmens styrke er de uhyre sterke rolleprestasjonene.
Jeff Bridges leder an i en tolkning som setter seg i ryggmargen. Blikket når han våkner om morgenen, kroppen når han velter om i bare trusen på badegulvet etter å ha spydd i do, vekslende over i en sjarm som både går på autopilot og får en genuin glød når han møter den unge journalisten Jean. Varmen, energien og nærheten han utviser i samvær med den fire år gamle sønnen hennes.
Bridges låner utseende og stil fra Kris Kristoffersen. Oppå der legger han noen særheter fra The Dude - Bridges uforglemmelige rollefigur i «The Big Lebowski». Ut av dette kryster han en rolleprestasjon som hadde vært en langt bedre film verdig. Tre minutter tar det, fra han skritter ut av bilen, tenner røyken, tømmer plastkannen med piss og entrer bowlinglokalet der han skal holde kveldens konsert, og til jeg har glemt at han bare er en flink skuespiller som spiller Bad Blake. Han er blitt Bad Blake, og jeg elsker ham og hele hans sjuskete, forkomne sjarm.
DERFOR TROR jeg også på usannsynligheten i at Maggie Gyllenhaals nyskurte Jean lar seg forføre av ham, tross whiskyånde, aldersforskjell og alle de andre varselsignalene hun velger å se forbi.
Vil man, kan man gjøre forholdet deres til nok et irriterende eksempel på eldre mann sjekker opp søt ung dame. Man kan forstille seg en shabby 57 år gammel kvinne vinne hjertet til en rundkinnet 30 år ung mann. Tror ikke det, nei.
Men så er det altså denne kjemien mellom Bridges og Gyllenhaal. Hennes friskhet, samspillet gnistrende av liv og ømhet og vilje. Jeg tror på dem, og lar all motstand fare.
FORNØYELIG NOK lar regidebutant Scott Cooper Colin Farrell spille Tommy Sweet, megacountrystjernen som har lært alt han kan av Bad Blake, men som nå ser sin gamle mentor redusert til oppvarmer.
Dessuten henter han inn Robert Duvall til en liten, men betydningsfull rolle som bartenderen Wayne, Bad Blakes usvikelig kompis. I en eneste scene fra en fisketur fanger Scott essensen i mannlig kameratskap. Vakkert.
Synd derfor at filmen ikke holder hele veien. Slutten er himmelropende lettvint. De siste ti-femten minuttene egner seg best i glemmeboken.
For øvrig behøver man ikke være storfan av country for å like Ryan Bingham, Stephen Bruton og T Bone Burnetts myke, melodiøse country, med lån fra blues så vel som Leonard Cohens vise-country-pop.
BRITT SØRENSEN
Enig med vår anmelder? Si din mening.
