«Menneskeben er ikke laget for moderne krig», sier Dr. Talzani i krigsdramaet «Triage - Lev eller dø». Vi befinner oss på et nedslitt feltsykehus i Kurdistan på slutten av åttitallet, kurderne slåss mot Saddams irakiske styrker. Dr. Talzani er en blanding av bøddel og Gud når han bestemmer hvem av de skadede han skal prøve å redde, og hvem som bare kan skytes. Til stede på sykehuset er krigsfotografene Mark (Colin Farrell) og David (James Sives), de er på jakt etter krigens dramatiske historier. De to eventyrerne er mer opptatt av å få de riktige bildene enn sin egen helse. Kameratene kommer imidlertid fra hverandre, og Mark reiser alene hjem til Dublin. Hva som har skjedd med David er det ingen som vet.
Den bosniske regissøren Danis Tanovic har behandlet krigstematikk tidligere, blant annet i Balkan-satiren «Ingenmannsland» som vant Oscar for beste utenlandske film i 2002. «Triage» er best når den holder seg til nettopp krigen - når den utforsker de ekstremt risikable handlingene journalister av og til foretar seg i krigssoner. Den stiller spørsmål ved hva det er som driver en krigsreporter. Er det en idealistisk vilje til å rapportere, eller handler det mer om egoistisk og hensynsløs eventyrlyst?
Filmen mister etter hvert litt av energien. Vi er i Dublin, og Mark har store problemer med å gå tilbake til et vanlig familieliv med konen Elena (Paz Vega). Mark er tydelig traumatisert, og for å hjelpe kontakter Elena sin bestefar, Joaquin (Christopher Lee), som hun har brutt med fordi han i sin tid jobbet som psykolog for den spanske diktatoren Franco. Den 87 år gamle Christopher Lee er strålende som aldrende psykolog, han gir rollen en tyngde og stoisk ro som det lukter Oscar-nominasjon av.
«Triage - Lev eller dø» spriker dessverre i litt for mange retninger. Den åpner som en brutal krigsskildring, blir så et samlivsdrama, før den avslutter som en slags thriller - samtidig som den prøver å være politisk. Filmen skulle kanskje holdt seg til en av delene.
KJETIL KOPREN ULLEBØ
Enig med vår anmelder? Si din mening.
