Denne filmen er Morgan Freemans. Hans evne til å bli Nelson Mandela er avgjørende for denne fortellingen om hvordan statsmannskunst kan utøves med kløkt, mot og visjoner.
Året er 1994, og Mandela har nettopp inntatt presidentstolen i et post-apart-heid Sør-Afrika preget av fortsatte motsetninger mellom svarte og hvite, fattigdom og klasseskiller.
Mandelas tanke er å finne en samlende symbolsak som kan rede grunnen for forsoning og politisk endring.
Ett år før VM i rugby skal arrangeres nettopp i Sør-Afrika, peker rugby-landslaget Springbok seg ut. Valget er dristig, både fordi laget er ganske middelmådig, og fordi tilhengerne tradisjonelt har vært hvite sørafrikanere.
Mandela trosser skeptik-erne. Han kontakter landslagskaptein François Pienaar (Matt Damon). Derfra og videre handler det om å overvinne intern motstand, drive bevisst merkevarebygging og hard styrketrening. Resultatet er en suksesshistorie av eventyrlige dimensjoner, fortalt slik at selv en som ikke skjønner bæret av rugby sitter ytterst på stolen og heier, på nippet til å begynne å grine når det går veien for våre helter. Og det til tross for at vi vet resultatet.
Vi som ser filmen, vet hvilke prosesser landet har vært gjennom og hvilke problemer Sør-Afrika sliter med i dag. Og regissør Clint Eastwood vet at vi vet. Ved å gjøre «Invictus» til en spennende, gripende og politisk sportsfilm gir han oss muligheten til å ta del i et jublende lykkelig øyeblikk i det plagede landets historie.
Samtidig gjør det «Invictus» til en film som når bredt, noe som både er dens styrke og svakhet. Fortellerstilen er tradisjonell, og her loddes ikke spesielt dypt verken i sosiale eller politiske strukturer og problemer. «Invictus» er en snill og ufarlig, men tvers gjennom anstendig feelgoodfilm, preget av god moral og et stort hjerte.
Dessuten viser den at snart 80 år gamle Eastwood har beholdt sitt gode blikk for små, talende situasjoner. Som skildringen av Pienaar-familiens svarte hushjelp, eller forholdet mellom Mandela og de Klerks livvakter, som fra dag en tvinges til å jobbe i team. Betakende er det også å se hvordan Mandela trekker den apolitiske Pienaar inn i sin sfære og med i sin plan. Damons rolletolkning er nydelig. Men Freemans Mandela er Oscarmateriale.
BRITT SØRENSEN
Enig med vår anmelder? Si din mening.
