Sorg og glede i livets høst

«ALT ER FOR DE UNGE NÅ», sipper Tom og Gerris gamle kompis Ken, der han sitter mer enn passe brisen i hagen deres etter en bedre middag.

Tom og Gerrie er tryggheten og roen selv, lyttende og trøstende mens de sender hverandre små, megetsigende blikk. Som de gjør også når Gerris kollega Mary er på besøk.

Ken går livets høst i møte med overspisende depresjon og stadig mindre sosial kontakt.

Mary tviholder på bildet av sitt ungdommelige ytre og drukner tomhet og økende desperasjon i stadig flere glass vin.

Trygt forankret i hengivenheten for hverandre venter Tom og Gerri på at sønnen Joe skal finne seg en kjæreste og gi dem barnebarn. På fritiden sysler ekteparet fredfullt i kolonihagen, og inviterer venner og kolleger på uformelle måltider. Sammenkomstene gir Mary en følelse av fellesskap og tilhørighet. Samtidig stiller de hennes og Kens ensomhet nakent til skue. Og gir næring til Tom og Gerris vellykkede tilfredshet.

KENS UTFALL MOT ungdommen peker direkte på et av filmens temaer: Hvordan eldes vi? Med verdighet og fortsatt forventning, eller med motstand og følelse av tap? Tar vi tidligere opplevelser med oss som minner, erfaringer og ressurser, eller med bitterhet og nederlagsfølelse?

Svaret handler om individu- elle og personlige ressurser, men Leigh bringer det videre. Filmen sier lite om sosialråd- giveren Gerris bakgrunn, men om geologen Tom får vi etter hvert vite at han har utdannet seg bort fra arbeiderklassen og inn i den øvre middelklassen. Også der utgjør han, Gerri og Joe en vellykket, harmonisk - og for noen provoserende - kontrast til broren Ronnie, nærmest språkløs og alene som nyslått enkemann i et hjem der alt som gir varme hos Tom og Gerri er fraværende.

Via Ronnie, sønnen hans og Mary viser Leigh hvordan valg- frihet også handler om klasseforhold og økonomiske ressurser. Kunstnerisk fanger han det inn ved å spenne en vakker bue fra filmens åpningssekvens - der et slitent kvinneansikt lukkes taust som svar på hva som var hennes livs lykkeligste øyeblikk - til sluttscenen, hvor en munter samtale fader ut og kamera fastholder et herjet kvinneansikt der isolasjon og ensomhet står meislet inn i trekkene.

MELLOM DISSE PUNKTENE ligger et hav av deilig, britisk filmkunst. I sine grundige og mangfoldige undersøkelser av mennesker og livsvilkår er Mike Leigh ikke bare en stor humanist, han er også en stor humorist. Vi så det særlig i den foregående «Happy-Go-Lucky», og vi ser det igjen her. Presist og fargerikt maler han ut sine figurer. Fine skuespillere som Jim Broadbent, Ruth Sheen og Lesley Manville fyller dem med kjøtt og blod og lar dem på ulikt vis - også i forhutlede øyeblikk - besitte sin stedige verdighet.

Ytre sett er det ikke de store tingene som skjer. Som fluer på veggen følger vi Tom, Gerri og menneskene rundt dem gjennom fire årstider, tett på, i hverdagslige situasjoner og samtaler. Men trivialitetene blir aldri banale. Dramaet drives frem av dynamikken mellom personene. Den ikke-verbale kommunikasjonens tilsløringer og avsløringer formidles med sylhvass presisjon.

Leigh vever underholdning og tragedie sammen slik at jeg ler og gråter og føler at jeg kjenner disse menneskene. Og at de angår meg.

^{BRITT SØRENSEN}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.