En langsom gryning av dag, mens kamera nærmest flyter gjennom et stille villastrøk. Et sitat av naturfilosofen Henry David Thoreau, avløst av 11-åringen Sebastian, vandrende i skogen, spørrende: «Er det et tullete krav man stiller, at man skal snakke slik at alle kan forstå?»
Slik settes stemning og tematikk i denne dels uutgrunnelige, dels mektige og lysende disseksjonen av tilstanden i den svenske sjelen og det nordiske velferdssamfunnet.
Filmen er skapt av folkene bak «Farvel Falkenberg» (2007), der nåværende medregissør Fredrik Wenzel var medmanusforfatter og fotograf. Daværende regissør og medmanusforfatter Jesper Ganslandt er nå produsent.
Stedet kan fortsatt være Falkenberg, men denne gangen enda mer konsentrert om den nesten livløse villa-bebyggelsen, rammet inne av motorvei, toglinje, skog, åkre, bekker og vann. De førstnevnte står som støyende, skremmende kontraster til boområdets forunderlige stillhet. Naturen får karakter av tilfluktsrom; et sted for tilbaketrekning, tanke og refleksjon, fysisk utfordring, kanskje også død.
Med Sebastian som forteller presenteres vi for et knippe mannlige villabeboere: Den enslige faren Jimmy, innvandreren Mischa, ensomme Anders. Med små, men uhyre effektive virkemidler avkles konformitet og undertrykkende, mildt formidlet autoritet. Taus fortvil-else, kjedsomhet og opprør lekker ut. I en slående scene brennes Ikea-møbler på en gårdsplass. I andre, tette, poetiske bilder kombineres skjønnhet med en nesten uutholdelig urovekkende uforutsigbarhet, ledsaget av Erik Enockssons fantastiske, sakrale musikk.
«Man tenker sitt» er et dypt originalt, kompromissløst og utfordrende verk som befester «Falkenberg»-gjengens slektskap med markante svenske filmskapere som Roy Andersson og Ruben Østlund. Tross ulike generasjoner, estetikk og uttrykk, har de tematiske fellestrekk og samme særegne vilje til å gå egne veier, finne distinkte uttrykk for sine visjoner og utforske filmens virkemidler.
BRITT SØRENSEN
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
