For tre år siden gjorde Hirokazu Kore-edas «Still Walking» uutslettelig inntrykk med sin hjerteskjærende fortelling om fire barn forlatt av moren i Tokyo.
Nå er han tilbake med en historie om en på alle måter tilstedeværende mor og hennes familie, bestående av en noe tilbaketrukket ektemann, en sønn, en datter, deres ektefeller, tre barnebarn - og ikke minst: eldstesønnen som mistet livet da han for noen år siden reddet et barn fra å drukne. Hans minnedag er årsaken til at familien samles på tradisjonelt vis denne varme sommerdagen.
Uforandret, med mange rom, mange minner og noen løse fliser på badet er familien Yokohamas hus ramme for sammenkomsten og symbol på en familiefortelling som både endrer seg, tas med videre og står fast når tradisjonell tro og tankegang møter nye tider.
Rakrygget og gretten vandrer den pensjonerte herr Yokohama i bakgrunnen, snurt for at konen gjøres til midtpunkt, bitter på sønnen som ikke ble lege som ham selv og dessuten giftet seg med en enke med et barn.
Evig formanende og med forkle på magen sørger fru Yokohama for et velfylt kjøleskap og mat på bordet. Masse mat. Her lages mat så man nesten kjenner vekten av neper i hendene og smaken av maistempura på tungen. Lyset er mildt, nesten transparent, føttene tripper, klakker og sleper seg langsomt av gårde.
Med varm humor, følsomt kamera og utsøkt sans for nærbilder, detaljer og samværets samtaler, avdekkes et drama der sorg, tilkortkommenhet, bitterhet og nag aldri slår ut i full konflikt, men pipler til overflaten i små replikker, gester og ansiktsuttrykk.
«Still Walking» er en enkel film, stillferdig og uten fakter, med en både oppslukende og meditativ virkning. Samtidig er den et presist punktnedslag i et universelt og dypt gjenkjennelig tema.
BRITT SØRENSEN
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
