Året er 1975, og Alistair Little er 17 år gammel. Fra en leketøyskasse under sengen henter han frem en Smith&Wesson revolver. Som medlem av UVF (Ulster Volunteer Force) har han fått i oppdrag å drepe et lokalt IRA-medlem. Drapet skal sikre ham høy stjerne hos oppdragsgiveren, heltestatus og de fem minuttene i himmelen som tittelen refererer til. I stedet får han et liv tynget av skyldfølelse.
33 år senere forberedes et fjernsynsprogram der Alistair skal møte sitt andre offer – Joe, den dreptes lillebror som så udåden og senere ble anklaget av sin mor for ikke å ha grepet inn. Vil de kunne møtes? Er tilgivelse mulig?
Et nesten like velbrukt tema som hevnmotivet, med andre ord, men med en klarere politisk vinkling enn for eksempel Erik Poppes «De usynlige». Med utgangspunkt i konflikten i Nord-Irland, trekker regissør Hirshbiegel og manusforfatter Guy Hibbert noen tynne, men godt synlige tråder både til forsoningsarbeidet i Sør-Afrika og nåtidens aktivister innen politisk islam.
Både filmatisk og innholdsmessig er innledningen til nåtidsplanet best. Kryssklippingen av Alistair (Liam Neeson) og Joe (James Nesbitt) i hver sin bil på vei mot samme mål er elegant kryssklippet, og her så vel som på slottet der TV-programmet skal spilles inn, tegnes effektive bilder av de to mennenes personlighet og skjebne.
Derfra og videre blir filmen til tider nesten oppsiktsvekkende klønete, tatt i betraktning at regissøren sto bak den uhyre sterke «Der Untergang». Verre er det at regissør og manusforfatter ikke går dypt nok inn i temaet, og velger en utvei som mest av alt ligner en lettvint snarvei.
Det svekker filmens slagkraft og evne til å berøre. Men budskapet om å styre unna autoritære, politiske grupperinger svekkes ikke.
BRITT SØRENSEN
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
