Skammens nakne tomhet

Nakenheten og sexscenene har allerede vekket oppsikt. Men det som gjør inntrykk er ikke den fysiske avkleddheten. Det som treffer som en kule i solar plexus er den gjennomborende, sjelelige nakenheten Michael Fassbender legger for dagen. For en skuespillerprestasjon!

I 2008 viste «Hunger» hvilken fruktbar konstellasjon Fassbender og regissør Steve McQueen utgjør. Filmen var en bombe av en regidebut, med Fassbender i hovedrollen som Bobby Sands, IRA-fangen som sultet seg til døde i 1981. Av en eller annen merkelig grunn ble filmen aldri satt opp på Bergen kino.

Resultatet denne gangen er helt annerledes, men på sitt vis like kraftfull og kompromissløs.

Sjelden så du Manhattan slik. Så stemningsfull uten å være romantisk, luksuriøs, men kald, alternativt skitten og grå både fysisk og mentalt.

I dette landskapet lever Brandon (Fassbender) som en vandrende jeger på jakt etter sitt bytte. Høy, mørk og vakker har han ingen vansker med å få det han vil ha: Sex. Kjapp, uforpliktende og kortvarig berusende, før han vender hjem. I en spartansk-elegant leilighet strippet for personlig preg fortsetter han forsøket på å tilfredsstille sin konstant gnagende sexhunger, onanerende på badet eller foran PC-skjermen.

Noe skjer,  noe forrykkes da søsteren Sissy (Carey Mulligan) uforvarende dukker opp og gjør krav ikke bare på tak over hodet i leiligheten hans, og oppmerksomhet, men også noe som ligner omsorg. Hengivenhet.

Vi aner et mørke i disse to forhutlede sjelenes felles fortid. Vi aner hvordan noe forsøksvis fortrengt i Brandon indre trigges ved nærværet hennes. Vi vet ikke hva som har skjedd, vi ser bare hvordan begge på forskjellig vis bedriver en form for selvskading.

Kinoaktuelle «Drive» viste hva som bor i Carey Mulligan. Som der evner hun også denne gangen å skjære seg inn til rollens essens, nå i et enda mer krevende, utleverende portrett.

Snakkesalig, kontaktsøkende og tilsynelatende impulsiv, kledd i vintageklær og løsthengende topper, utgjør hun ikke bare en motpol til gråkledde Brandons distanserte taushet. Hun tilfører den ellers kjølige, observerende filmen en tiltrengt varme, og en sårhet som handler om noe annet enn Brandons skam og selvforakt. Slik skaper hun også et av filmens vakreste øyeblikk – i en nedstrippet, melankolsk nattklubbfremføring av klassikeren «New York, New York».

Sex på film appellerer til kikkeren i oss. Men hvis kikkeren ikke er særlig befestet i driftslivet vårt, går andres sengeakrobatikk fort fra å være en pirrende til en kjedsommelig affære. Det aspektet utnytter «Shame» i sin utforskning av sex, intimitet og erotisk avhengighet. Klarest i Brandons stevnemøte med kollegaen Marianne, subtilt og tvetydig i en scene der han oppsøker to muligens prostituerte kvinner. Relativt langvarig, relativt eksplisitt, filmet i tette nærbilder, ser vi Brandon pule og pule og pule mens ansiktet skifter fra innbitt begjær til revnende fortvilelse.

Steve McQueens bakgrunn som billedkunstner vises tydelig i filmens iscenesettelse (mise en scène). Bare sjelden ser man en så gjennomført kamerainnstilling, en så frapperende bruk av billedrammen, av lys og skygge. Nennsomt utnytter han også alt som ikke vises, eller bare nesten, eller antydningsvis, av og til utfyllende for det vi ser, av og til i kontrast til filmens mer eksplisitte scener – og hele tiden som et virkemiddel for å beskrive Brandons liv og tilstand.

Er du enig med vår anmelder? Si din mening i feltet under.