Sjelevandring med Giamatti

Paul Giamatti spiller den nevrotiske skuespilleren Paul Giamatti i den surrealistiske komedien «Cold Souls». Han er like overbevisende i rollen som seg selv som han har vært i filmer som «American Splendor» og «Sideways», det er få som kler rollen som beksvart nevrotiker bedre.

Paul Giamatti (rollefiguren) skal spille hovedrollen i Tsjekhov-stykket «Onkel Vanja» i New York, men hans indre demoner er i ferd med å ta over. Han er deprimert og har lyst til å fjerne kilden til alle negative følelser: sjelen. I et tidsskrift kommer Giamatti over en annonse for noen som driver med «soul storage» - sjelelagring. De reklamerer med at de kan oppbevare sjelen din hvis du synes den er for tung til å gå og bære på. Giamatti bytter inn sjelen, men det viser seg at han blir en fryktelig dårlig Onkel Vanja uten sitt trøblete indre. Han må få tak i en ny sjel.

«Cold Souls» er skrevet og regissert av Marie Barthes, hun har ikke gjort mye for å skjule inspirasjonen fra en av USAs største manusforfattere og regissører de siste årene: Charlie Kaufman. Filmer som «Being John Malkovic» og «Evig solskinn i et plettfritt sinn» ligger aldri langt unna. Hovedpersonen Giamatti har også sterke likhetstrekk med Philip Seymour Hofmanns rollefigur i Kaufmans kaotiske «New York i et nøtteskall». Men «Cold Souls» er nærmere komedien enn det Kaufmans filmer er, selv om også de har sterke komiske elementer. Dialogen i «Cold Souls» er morsom på en ofte absurd måte, og filmen blir sterkt samfunsatirisk når spekulanter kjøper opp sjelene som er lagret og plasserer dem i hedgefond. Før den tid har Giamatti måtte reise til Russland for å finne igjen sin egen sjel, en russisk såpeskuespiller har nemlig kjøpt sjelen hans for å bli en bedre skuespiller (hun ville egentlig ha Al Pacino sin). «Cold Souls» er både absurd, tragisk og morsom. Og selv om det på enkelte plan er noe uforløst over filmen, er det en fornøyelig eksistensiell komedie.

^{KJETIL KOPREN ULLEBØ}

Enig med vår anmelder? Si din mening.