Sjaskete musketerer

Full av eventyrlyst, og en smule overmodig, reiser unge D'Artagnan til Paris. Her treffer han i tur og orden musketerene Athos, Porthos og Aramis. Han utfordrer dem til duell, men de forbrødres raskt under sitt berømte motto "en for alle, alle for en", og forenes i kampen for å hindre krig mellom Frankrike og England.

Ikke uten grunn er Alexandre Dumas klassiker fra 1844 en av europeisk litteraturs mest filmatiserte. Fra filmens barndom og frem til i dag finnes minst en spillefilm eller TV-serie pr. tiår. Det var bare et tidsspørsmål før noen ga oss 2000-versjonen.

Den som grep sjansen var altså "Resident Evil"-regissør Paul W.S. Anderson. Men for ham handler det ikke om å gi ungdommen grunnleggende, klassisk dannelse, det handler om å få tak i pengene deres. Mer enn å fortelle et elegant og spennende eventyr om gentlemansskap, synes Andersons mål å være en "Pirates of the Caribbean"-aktig pengemaskin som kan rulle og gå. Se bare slutten på filmen; den formelig skriker "dette var bare første kapittel! Fortsettelse følger!"

Det spørs.

"De tre musketerer" mangler den løsslupne sjarmen og fantasien som ga "Pirates"-serien så bred appell. Forsøket på å skape eventyrstemning virker hardnakket, krampaktig påståelig. Her er ingen franske elegantierer, ingen kontraster mellom lys og mørke, ikke noe på spill. Alt er bare heseblesende tøv og tant og baluba, svimete statistsoldater, plastsverd og muskedunder fulle av løskrutt.

3D-formatet tilfører ikke noe av visuell verdi, tvert imot. De mest heseblesende kampscenene skurrer fælt, bokstavelig talt, og blir ikke bedre av slow motion-innslagene som nok er ment å være stilige, men ender med å se ut som mislykkede forsøk på å stoppe ristingen i bildene.

En fektescene på toppen av Notre-Dame, noen replikker og noen typer har en viss underholdningsverdi.

Milla Jovovich' eskapader som dobbeltagenten Milady de Winter nikker innforstått tilbake til rollen hennes i "Resident Evil"-filmene. Moro for fansen, muligens, men filmatisk bare ett av mange eksempler på manusforfatternes overtydelige forsøk på å freshe opp Dumas ved hjelp av tidsatypiske, dårlig integrerte elementer.

Midt i dette vaset legger Christoph Waltz, Orlando Bloom, Mads Mikkelsen, Luke Evans og Matthew Macfayden sten til byrden ved å kaste bort sitt talent i roller b-skuespillere kunne gjort for smør på brødet.

Det er like trist som at en film som har kostet flesk, virker så shabby.

Ett unntak er luftskipet, basert på tegninger av Leonardo da Vinci. Ideen er god. Men også her strander resultatet. Inntrykket ikke er overveldende nok, sammenlignet med ting som er gjort før; av Tim Burton og i "Pirats of the Caribbean".

De eneste som virkelig har gjort jobben sin, er CGI-folkene. Deres datagenererte gjengivelse av 1800-tallets Paris og London er flott. Det skal de ha.

Er du enig med vår anmelder?