«LOL» er opprinnelig fransk, laget i 2008 fordi regissør og manusforfatter Lisa Azuelos ville gi landets ungdommer et alternativ til de amerikanske ungdomskomediene de gikk og så.
Hvorfor hun så lager en amerikansk versjon, er like ubegripelig som at filmen har fått norsk distribusjon.
Å gjøre samme greien om igjen er ofte kjedelig, og Azuelos har åpenbart kjedet ræven av seg i USA. Filmen er like upersonlig og uttrykksløs som Demi Moores botox-ansikt. Den flyter uengasjert av gårde som en seig miks av melodrama og musikkvideo, proppet med alle sjangerens forutsigbare ingredienser. Forelskelser, smarttelefoner og e-poster. Venninner. Guttene som spiller i band. Krangel med småsøsken og mødre. Fatale misforståelser og kjærestetrøbbel. Suring og grining.
Den bebrillede nerden og «horen» er på plass, men uten snev av ironi.
Alle kommer fra velstående hjem. Alle er like prikkfritt vakre. Ingen av dem sier noe som helst provoserende, oppsiktsvekkende, vittig eller originalt.
Moore spiller Anne, moren til Lola – kalt Lol, spilt av Miley Cyrus. Filmen er delvis konstruert rundt parallellene i livet deres. Akkurat den ideen er god, og i hendene på en skribent som "Juno"-forfatter Diablo Cody, kunne resultatet blitt riktig friskt.
Lisa Azuelos er ikke der, for å si det mildt. Hun gjør ikke ett eneste forsøk på å live opp eller leke med den formelbaserte sjangeren. Hun gir oss ikke ett eneste menneske å interessere seg for, knapt nok noen å like.
Som tenåringsjente er Lola gjenkjennelig. Det er alt, og det er ikke nok.
Med Anne og de øvrige foreldrene gjør Azuelos stikk motsatt. Hun fortegner dem. Der de sistnevnte er stive, strenge, kjipe, er Anne provoserende umoden. Men ikke på den konstruktive måten.
Alle er pappfigurer, like irriterende, men ikke på den morsomme måten.
Mormor (Marlo Thomas, kosmetisk operert herfra til evigheten) dukker opp som et mulig eksemplar av arten «kul, men ansvarlig voksen», bare for velvillig å la seg skjenke dritings av festende tenåringer.
Hva Azuelos vil med dette vrengebildet av voksne, er umulig å forstå. Det kan være et forsøk på å solidarisere seg med ungdom og deres sårbarhet for foreldres feilgrep, men blir for grunt og karikert til å fungere som en kritisk-ironisk analyse av moderne generasjonsforhold.
Filmen er full av «situasjoner», men ingen av dem får utvikle seg i retning noe som berører eller får betydning. Azuelos nærmer seg et viktig punkt idet Anne finner og leser Lolas dagbok, men bruker ikke morens svik til noe mer enn enda en mor-datter-krangel som ender med nok en forsonende ((((hugs))))-SMS. Dem er det mange av, men varmen i meldingene når aldri ut over telefonskjermen.
I all sin slappe, kunstige overflatiskhet er «LOL» en gedigen fornærmelse mot ungdommen, særlig de unge jentene i målgruppen. De fortjener bedre filmer enn dette her.
Er du enig med anmelderen? Si din mening her:
DUKKEPENE: Lola (Miley Cyrus) og bestekompisen Kyle (Douglas Booth) er like plettfritt vakre, kvisefrie og glatte som resten av gjengen i denne tomme stiløvelsen av en film.
