Scener fra to ekteskap

«LIMBO» SITTER IKKE som et skudd. Filmen åpner med en effektiv introduksjon av stemning og tematikk, men som drama bygger den seg langsomt opp og strammer først grepet et godt stykke uti.

Samtidig vet Sødahl hvordan hun skal holde på oppmerksomheten. Visuelt er «Limbo» rålekker. Det gjelder både billedutsnitt, kameraføringer, fargebruk og den stilsikre, gjennomførte 1970-tallskoloritten. Vekslingene mellom dampende hete, varmt styrtregn, skyggefullt, fuktig grønnskjær og blendende sollys gir filmen rytme og stemningsskapende kontraster.

Like gjennomført og effektiv er skildringen av sted - Trinidad - og miljø - velstående, vestlige oljeingeniører og deres gin&tonic-drikkende hustruer med hushjelp.

FOR SONIA (Line Verndal) blir overgangen fra Norge til Karibia ikke så eksotisk som hun kanskje hadde håpet. Mannen Jo (Henrik Rafaelsen) har allerede vært der seks måneder, og hun får fort mistanke om at han har vært utro. Yngstesønnen sliter med språk og sjenanse. Mens mennene bakser med viktige saker som oljerigger og konferanser, er kvinnene overlatt til seg selv, i baren og ved bassengkanten. Sonia sliter med sin nye rolle, og finner bare delvis trøst i den noe eldre venninnen Charlotte (Lena Endre), som har bak seg et langt og rotløst liv som elegant oljehustru.

EN AV GLEDENE VED FILMEN er å se de to spille mot hverandre i så gode kvinneroller. Kjemien mellom dem er sterk, og de spiller to ganske motsatte personligheter. Samtidig fungerer Charlotte som et speil for hva Sonia kan bli, understreket av den fysiske likheten mellom dem.

Visuelt og psykologisk spilles de beste, mest intense scenene ut mellom disse to, og mellom Charlotte og hennes ektemann Daniel (Bryan Brown). Også som ektepar speiler de Sonia og Jo. Eldre og mer sofistikerte, med det samme grumset i bagasjen og med like mye usagt seg imellom.

VIKTIGHETEN AV FASADE, av å holde ting usagt - enten fordi man ikke orker snakke om det, ikke vil, eller fordi taket glipper om man gjør det - ligger som premiss for fortellingen.

Ellers gir ikke Sødahl ved dørene i sin karakterskildring. Men det kjennes godt å se en film der mye forblir nettopp usagt og der mye tenkning og tolkning overlates til tilskueren, uten at det går på bekostning av karakterenes og dramaets troverdighet.

Der det butter, er i sidesporet med familiens gartner Omari. Deler av den fortellingen hører hjemme her som grunnlag for det påfølgende dramaet. Men Sødahl bringer inn et overforklarende element av homofili som både skurrer og er helt unødvendig.

«LIMBO» ER BÅDE EN INTENS og forunderlig stillfaren film, moden og gjennomført i sin vilje til å stole på sin indre dramatikk, uten å ty til ytre melodrama. Desto sterkere blir utbruddene når de kommer, og slutten, med sin konsekvens og sin varsomme, men likevel tydelige fremvisning av avstand og fasade. At slutten ikke er entydig, men gir oss mulighet til å dikte videre på historien, er et ytterligere pre.

^{ANMELDT AV BRITT SØRENSEN}

Uenig med anmelderen? Skriv gjerne din egen anmeldelse i feltet under!