Salgbar idyll med sprekker

ET STED ute i en forstad for vellykkede amerikanere dukker en uvanlig vellykket familie opp. Familien Jones har alt du kunne ønske deg, og ikke bare av ting. De virker harmoniske, velstående, sjarmerende og sosialt anlagte. De får raskt venner. De har et nydelig hus, etter alt å dømme gode jobber, og til tross for at mønsterbarna deres er i tenårene har de angivelig et bedre sex-liv enn de fleste nyforelskede har.

Her går det nesten ikke an å si noe mer, uten å avsløre et høyst sentralt punkt i handlingen. Det avsløres riktignok dels av originaltittelen, «The Joneses», som igjen spiller på uttrykket «keep up with the Joneses». I dag er det synonymt med å strebe etter å kopiere naboene. Ikke nødvendigvis i den forstand at du skal ha like tøffe gressklippere og hagenisser som dem. Dette stikker dypere enn misunnelse og forfengelighet: Når du ser noen du beundrer, eller vil bli likt av, er det en vanlig strategi å kopiere dem - bevisst eller ubevisst. Du ser det tydeligst hos barn, og da er det lett å le litt av det, men vi gjør det alle sammen, i større eller mindre grad. Så fremt vi ikke er sykelig asosiale einstøinger, selvsagt.

SÅ VAR DET DENNE VRIEN på historien - hopp over dette avsnittet hvis du ikke vil vite mer: De ti første minuttene av filmen føles det som om du overkjøres av produktplassering. Ifølge filmens produsent er det over 40 merkevarer som promoteres. De aller fleste av dem bidro imidlertid ikke med penger, fordi dette er en film som forsøker å problematisere produktplassering. Jones-familien er nemlig ikke en familie, de er profesjonelle selgere. De lever av produktplassering, men i stedet for å dytte produkter inn i film eller TV, dytter de dem rett inn i folks dagligliv. Familiefasaden er nettopp bare det.

Om dette ikke er helt 100 prosent sannsynlig, er det en god og original idé, som ikke er alt for fjern fra virkeligheten. Den passer godt inn i tidsånden akkurat nå. Den er godt fortalt og stort sett godt bygget opp. Dessverre holder det ikke helt inn: Det som kunne blitt en bitende, svart komedie om kommersialisme feiger ut, og ebber ut som en litt nølende og moraliserende en i stedet. En som i stedet handler om at jobben og det materielle jaget aldri må gå på bekostning av Kjærligheten og det som virkelig betyr noe. Godt poeng det også, men vi har hørt akkurat det den del ganger før. Jeg tror også den andre filmen ville blitt morsommere.

FILMER MED BUDSKAP kommuniserer dessuten alltid best med dem som allerede er enige. De trenger ikke få det inn med teskje, og for dem som er uenige, blir det i alle fall irriterende. Regissør Borte kunne med hell tatt litt lærdom av dem han vil kritisere. Produktplassering fungerer sjelden når den blir for åpenbar, det samme gjelder nok for salg av politiske og moralske budskap.

Når det er sagt, er det mye å glede seg over. David Duchovny og Demi Moore er gode i hovedrollene. Gary Cole er god som naboen Larry som strever med fasaden. Og til tross for litt haltende gjennomføring og et premiss som virker bare halvveis gjennomtenkt: Dette er en film du kommer til å huske, og som du sannsynligvis kommer til å synes det er verdt å diskutere med andre. Det i seg selv gjør den verdt å se.

^{LARS HOLGER URSIN}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.