Salanders siste stikk

Uansett filmenes variable kvalitet, blir ett faktum stående når det nå settes punktum for Millennium-trilogien: Lisbeth Salander er og blir nordisk films mest fascinerende kvinneskikkelse, så langt. Noe som som ene og alene er Noomi Rapace' fortjeneste.

Replikkene hun ytrer i «Luftslottet som sprengtes» kan nærmest telles på en hånd. Likevel makter hun å legge enda noen alen til det komplekse portrettet hun gjennom tre filmer har tegnet av Stieg Larssons romanfigur.

Filmen inneholder et par gudbenådede øyeblikk. Begge utspiller seg i rettssalen, der Salander står anklaget for å ha drept sin far, og psykiateren sitter klar med en diagnose som nok en gang skal få henne innlagt.

I løpet av noen korte setninger dissekerer hun aktors talemåter. Sekvensen er en fryd i seg selv, og bereder grunnen for et vendepunkt som kommer stillferdig snikende etter hvert som sannheten siger inn i hodene til de mektige kvinner og menn - reflektert gjennom endrede ansiktsuttrykk, vakkert kontrastert av Salander der hun sitter knapt urørlig og så vidt fortrekker en mine. Det er så deilig tilbakeholdent fra Rapace' sin side, kontrollert helt ned til et lite flash i øynene hennes. Bravo.

«Luftslottet som sprengtes» er en noe bedre film enn «Jenta som lekte med ilden», selv om også den mangler elegansen fra Niels Arden Oplevs «Menn som hater kvinner». Daniel Alfredsons stil er like streit som sist, men han er ikke fullt så tung på labben. Stilen er nedtonet, men en gradvis økende intensitet som holder spenningen ved like, selv for alle oss som har lest bøkene.

Med noen unntak er her mindre action; naturlig nok siden store deler av handlingen dreier seg om opprullingen av den store sammensvergelsen bak Salanders skjebne.

Denne bakgrunnen, og filmens besluttsomme avkledning av maktmenneskene og deres nettverk, gjør «Luftslottet som sprengtes» mindre konvensjonell enn de foregående.

Så komplisert som dette nettet er, har regissør og manusforfatter nødvendigvis måttet ta noen snarveier. Det svekker den politiske slagkraften, men fungerer filmatisk greit nok og langt mindre forvirrende enn i forrige film.

Alfredson har dessuten valg en stillferdig sluttscene som tjener både ham og Lisbeth Salander til ære.

^{BRITT SØRENSEN}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.