Salanders siste stikk
Intens sluttstrek.
Uansett filmenes variable kvalitet, blir ett faktum stående når det nå settes punktum for Millennium-trilogien: Lisbeth Salander er og blir nordisk films mest fascinerende kvinneskikkelse, så langt. Noe som som ene og alene er Noomi Rapace' fortjeneste.
Replikkene hun ytrer i «Luftslottet som sprengtes» kan nærmest telles på en hånd. Likevel makter hun å legge enda noen alen til det komplekse portrettet hun gjennom tre filmer har tegnet av Stieg Larssons romanfigur.
Filmen inneholder et par gudbenådede øyeblikk. Begge utspiller seg i rettssalen, der Salander står anklaget for å ha drept sin far, og psykiateren sitter klar med en diagnose som nok en gang skal få henne innlagt.
I løpet av noen korte setninger dissekerer hun aktors talemåter. Sekvensen er en fryd i seg selv, og bereder grunnen for et vendepunkt som kommer stillferdig snikende etter hvert som sannheten siger inn i hodene til de mektige kvinner og menn - reflektert gjennom endrede ansiktsuttrykk, vakkert kontrastert av Salander der hun sitter knapt urørlig og så vidt fortrekker en mine. Det er så deilig tilbakeholdent fra Rapace' sin side, kontrollert helt ned til et lite flash i øynene hennes. Bravo.
«Luftslottet som sprengtes» er en noe bedre film enn «Jenta som lekte med ilden», selv om også den mangler elegansen fra Niels Arden Oplevs «Menn som hater kvinner». Daniel Alfredsons stil er like streit som sist, men han er ikke fullt så tung på labben. Stilen er nedtonet, men en gradvis økende intensitet som holder spenningen ved like, selv for alle oss som har lest bøkene.
Med noen unntak er her mindre action; naturlig nok siden store deler av handlingen dreier seg om opprullingen av den store sammensvergelsen bak Salanders skjebne.
Denne bakgrunnen, og filmens besluttsomme avkledning av maktmenneskene og deres nettverk, gjør «Luftslottet som sprengtes» mindre konvensjonell enn de foregående.
Så komplisert som dette nettet er, har regissør og manusforfatter nødvendigvis måttet ta noen snarveier. Det svekker den politiske slagkraften, men fungerer filmatisk greit nok og langt mindre forvirrende enn i forrige film.
Alfredson har dessuten valg en stillferdig sluttscene som tjener både ham og Lisbeth Salander til ære.
BRITT SØRENSEN
Les også
Les også
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
Les også
Siste fra Filmanmeldelser
-
«Livets uromantiske sider»
1 2 3 4 5 6Komisk og rørende om vekten av en familiehistorie -
«Påkosta eventyr»
1 2 3 4 5 6Tom Cruise reddar verda. Igjen. -
«Danser med delfiner»
1 2 3 4 5 6Velmenende om å takle funksjonshemning -
«Jakta på offeret»
1 2 3 4 5 6Ei ubehageleg reise ned i det svenske landskapet sine fordommar -
«En maktdemonstrasjon»
1 2 3 4 5 6Rikt portrett av en av USAs mektigste og mest omstridte menn
-
«Fredagskos med Larsen»
1 2 3 4 5 6Litt for pent og tekkelig i store doser -
«Visdomsviser»
1 2 3 4 5 6Cohen er blitt gammel og legger heldigvis ikke skjul på det -
«De beste hilsener»
1 2 3 4 5 6Mer enn et rart drops i en kommode. -
«Tilbake på trass»
1 2 3 4 5 6Skuffende gjenfødsel -
«Små bevegelser»
1 2 3 4 5 6Japansk tradisjon møter vestlig minimalisme
-
«Gripende øyevitneskildringer»
Far og datter Sønstelie gir en mangefasettert skildring av massakren på Utøya. -
«Rapport fra helvete»
-
«Det litterære Norge responderer»
Med varierende kraft om den verste ugjerningen i Norge siden krigen. -
«Kinesiske liv»
Velskrevne noveller med mange tilbakeblikk som går ut over historienes nerve og temperatur. -
«I lyriske omland»
Gleden ved å finne, gjendikte og dele.
-
«Stillferdig og hjemmekoselig»
1 2 3 4 5 6Pent, vakkert og nesten litt kjedelig. -
«Magnet er trygt tilbake»
1 2 3 4 5 6En glitrende oppvisning som hadde fortjent et større publikum. -
«Kurt koser julen inn»
1 2 3 4 5 6En trivelig førjulsstund med en smak av Hollywood. -
«Grenseløs kosmisk hippiecountry»
1 2 3 4 5 6Psykedelisk dronegitar med countrysmak. -
«Bursdag for fulle hus»
1 2 3 4 5 6Trivelig bursdagsfeiring, men kanskje litt for stivt og høytidelig.
-
«Kulturelt oljesøl»
Med enkle virkemidler får Amund Sjølie Sveen frem få, men viktige poeng om hva slags land Norge er. -
«Sædutleverende samtale-show»
1 2 3 4 5 6Når man begynner å bli for gammel til å skade seg selv, er det nok lettere å bare snakke om det. -
«Velkjent og velfungerende»
1 2 3 4 5 6Et godt proporsjonert show med mange høydepunkter, men også til tider litt for tradisjonelt. -
«- Ka? E d virkelig ingenting?»
De fem elleveåringene foran meg forsto lite da vakten kom og sa showet var slutt. -
«Bygdedyr uten skarpe tenner»
1 2 3 4 5 6Hele tiden langt innenfor streken
- «Luftslottet som sprengtes»
- Regi: Daniel Alfredson
- Sverige, 15 år
- 2 timer 25 minutter


