Rørende og morsomt om mennesker på flukt

NI ÅR GAMMEL ble Arash T. Riahi tatt med på en farefull, men for ham spennende flukt over fjellene fra Iran til Tyrkia og videre til Østerrike.

I sin spillefilmdebut gjenskaper fjernsyns- og dokumentarfilmregissøren denne erfaringen, og kobler den sammen med skjebnen til fem andre flyktninger.

Tross det filmatisk velkjente temaet, makter Riahi kunststykket å lage en overraskende, nydelig film, fortalt på en måte som bør fenge et stort publikum. Den viser realiteter vi i vår trygge tilværelse knapt orker å tenke på, og gir samtidig rom for poesi, komiske opptrinn, vittigheter og livsglede. Den viser at menneskesmuglere kan være mer enn bare kyniske profitører, og lar menneskene bak tallene og statistikkene tre frem med hele sin individualitet og menneskelighet.

LIVET PÅ FLUKT skildres både fra de ulike voksnes synsvinkler, og fra barnas. Særlig sistnevnte gjør dypt inntrykk, og er blant de mest naturlige sjarmtrollene jeg har sett på film på lenge.

Sammen med onkelen Mehrdad og hans kompis Ali må vesle Arman og søsteren Azy forlate det de opplever som en trygg tilværelse hos besteforeldrene. Målet er Østerrike, der foreldrene – som særlig Arman knapt husker – har fått status som politiske flyktninger.

Underveis får de følge av ekteparet Lale og Hassan, og deres sønn.

Reisen er farefull og strabasiøs. Fremme i Ankara settes livet på vent, i omgivelser som aldeles ikke er trygge. Boende i det uvisse på et loslitt hotell, går dagene med til venting eller køståing foran FNs lokaler. Og utfallet av asylsøknaden er aldeles ikke gitt.

PÅ HOTELLET blir de kjent med den nokså ruralt pregede kurdiske engelsklæreren Manu og iraneren Abbas, som pugger tysk via ordboken og synger kjærlighetssanger. Tross aldersforskjell og ulike språk er de et odd kompispar, varmt skildret i iskalde omgivelser.

Spilt av svensk-libanesiske Fares Fares (kjent fra «Jalla! Jalla!» og «Kopps») er Manu filmens store humørspreder. Ekstra vittige, og smått rørende, er telefonsamtalene han har med foreldrene, og fotografiene han konstruerer og sender dem for å skape inntrykk av en mann som på rekordtid har skaffet seg villa, Mercedes og sexy dame. Slik næres landsbybeboernes respekt så vel som drømmen om selv å prøve lykken.

«ET ØYEBLIKK FRIHET» skildrer samhold og solidaritet så vel som korrupsjon og angiveri, metodene til den iranske etterretningstjenesten, usikkerhet og håp, fortvilelse og avmakt, rasisme og beinharde realiteter. Stoffet er dramatisk, men Riahis fortellerstil er nedtonet og øm, realistisk og uten fakter, fint balanserende mellom humør og tragedie, og med en sluttscene som neppe etterlater et øye tørt.

Filmen var Østerrikes Oscar-kandidat i 2009, og ble belønnet med publikumsprisen både på årets filmfestival i Tromsø og fjorårets Film fra Sør i Oslo.

BRITT SØRENSEN

Enig med vår anmelder? Si din mening.