Den som ikke blir bare bitte litt berørt av dette sukkersøte dramaet, er trolig komplett blottet for romantiske gener. «Letters to Juliet» spiller hemningsløst på vår hang til svermeri, og frir skamløst til alle som elsker Italia, ikke minst Toscana. Filmen velter seg i så vel italienske som romantiske klisjeer, inkludert drømmeprins til hest. Heldigvis har den akkurat der vett nok til å smile en anelse skjevt av seg selv. Og heldigvis har den Vanessa Redgrave.
Men først: New York, Sophie (Amanda Seyfried) gjør seg klar for en antatt romantisk reise til Verona sammen med forloveden Victor (Gael García Bernal). Det vil si; for ham er det mer en forretningsreise for å gjøre avtaler om leveranser til restauranten han er i ferd med å åpne.
Sophie går lei av ost- og vinsmaking og søker seg til Romeo og Julie-turismen. Som igjen fører til kontakt med en gruppe kvinner som svarer på brev som tvilrådige og forsmådde piker skriver til Shakespeares heltinne. Slik kommer hun over et mer enn 50 år gammelt brev fra britiske Claire, som i sin ungdom sviktet sin elskede Lorentzo. Nå får hun svar, ført i pennen av Sophie.
Når så Claire (Vanessa Redgrave) dukker opp sammen med nevøen Charlie for å lete opp Lorentzo, blir Sophie med. Turen går gjennom et landskap og via hoteller som utvilsomt vil gjøre Toscana-turismen godt - i den grad den trenger det. Dette er postkort-Italia, fylt med postkortitalienere, og de er statister i en film med mye mykt, gyllent solnedgangslys og sarte strykere og klavertoner.
Liker man slikt, er det bare å synke tilbake i kinosetet og la seg gli inn i filmens budskap om å gripe kjærligheten. Liker man det ikke, blir det fort klissete, motstandsløst og forutsigbart inntil det kjedsommelige. Men la oss enes om Redgrave. For min del lå redningen der. Mens de øvrige stjernene ikke akkurat glitrer med subtilt spill, kommer den aldrende karakterskuespilleren inn og tilbyr litt fast føde mellom alt sukkerspinnet. Riktig nok virker det av og til som om hun undres over hva slags film hun er med i. Men hun gjør jobben sin. Og å se den kloke, eldre kvinnen tre inn i Sophies liv som en varsom erstatning for moren Sophie mistet som liten, er mer rørende enn all den omseggripende romantikken.
ANMELDT AV BRITT SØRENSEN
Uenig med anmelderen? Skriv gjerne din egen anmeldelse i feltet under!
Gunnar Aasbø skulle hjem fra byen, og skulle betale med KontantSkyss-kortet sitt. Vekterne nektet. Det endte med at han ble påsatt håndjern og tatt med av politiet.
