Pengene eller livet

Moores kritikere har langt på vei rett. Han forenkler, er grunn, sentimental og taler til en allerede frelst menighet.

De dørene han slår inn er i utgangspunktet vidåpne – i alle fall for en som er født og oppvokst i det sosialdemokratiske Norge, og som leser aviser.

I stedet for dyptpløyende analyser, avleverer Moore en rekke sarkastiske, raljerende kommentarer, og driver sin velkjente, uhemmede kryssklippteknikk. Han viser den frie markedsøkonomiens horrible, hjerteskjærende konsekvenser, og sammenfatter det hele i en enkel konstatering: «Kapitalismen er ond».

Det er selvsagt et utsagn mange vil protestere på og debattere, både i USA og verden for øvrig. Men for den som tross innvendingene mot Moore tror mer på ham enn på Milton Friedman, fungerer fremvisningene effektivt og avslørende. En som tilbrakte atskillige timer i ungdommen på studiesirkel i «Kapitalen», kan også slå fast at selv om Moore ikke lærer deg noe om arbeiderskapt merverdi og profittratens fallende tendens, så er han veldig mye morsommere enn Marx.

Samtidig hviler det et merkbart større alvor over mannen denne gangen. Det er som om 20 års høyrøstet kamp mot vindmøller har nådd et metningspunkt. Så trekker han da også markante linjer til sitt barndoms Flint og den uforglemmelige gjennombruddsfilmen «Roger og jeg». Den handlet om hva som skjedde da General Motors la ned bilfabrikken der. I dag, hevder Moore – mens kamera sveiper over bankeide, ubebodde hus i rask forvandling til rønner – er resten av USA i ferd med å bli som Flint ble da.

Moores harme retter seg mot amerikanernes spesifikke form for frie markedsøkonomi. En kapitalisme som – ifølge et av hans intervjuobjekter – gjør at det ikke lenger er noen mellomting mellom de som har alt og de som ikke har noe. En kapitalisme som – ifølge Moore selv – bestandig rammer de fattigste, og som setter vanlige arbeidsfolk på gaten fordi de har latt seg lure av finanshaienes finurlig uttenkte lånesystem.

Også denne gangen tar Moore en relativt stor plass i filmen, men hans fremtoning er mindre forstyrrende og mer sårt personlig. Hans plassering er dessuten dypt solidarisk med kapitalismens ofre. Men heller enn å vise frem elendigheten, viser han styrken i den folkelige motstanden. Arbeidere, som etter at krisepakken ble vedtatt i Kongressen, går til streik for å tvinge banken til å betale dem lønn og tilgodehavender. Nabolag som beskytter familier som «okkuperer» hus de er kastet ut fra.

Det er informasjon om USA nedenfra som i mindre grad tilflyter oss gjennom media, og som bidrar til å nyansere vårt muligens noe enøyde bilde av den jevne amerikaner.

BRITT SØRENSEN

Enig med vår anmelder? Si din mening her.