• MIN SOMMER SOM GUTT: Zoé Heran imponerer i rollen som Laure, en ti år gammel jente som utgir seg for å være gutt.

    FOTO: FOTO: FILMWEB

Øm barndomsskildring

«Tomboy»: Åpen lek med kjønnsidentitet.

123456
«Tomboy»

Hun er ti år, hun heter Laure, og når nabojenten Lisa spør den nytilflyttede hva hun heter, svarer hun: Michael.

Det er en løgn hun kommer godt unna med, takket være sjakktrekket Céline Sciamma gjorde da hun ga Zoé Heran rollen som Laure/Michael. Korthåret, tynn og hengslete, med et åpent, nydelig meislet ansikt, er hun verken feminin eller maskulin. Hun er androgyn – med alle de muligheter som ligger i begrepet.

Åpen, nydelig meislet, kan også stå som stikkord for filmen.

Sciamma gir ingen svar på hvorvidt Laure er kjønnsforvirret, tvekjønnet, en våknende transperson eller en jente som bare vil utnytte sin fysisk siste sjanse til å utforske hvordan det oppleves å være gutt.

Også stedlig er filmen åpen. Her er ingen navngitt by, ingen kjennemerker. Det er bare denne boligblokken, og leiligheten Laure nettopp har flyttet inn i sammen sin elskelige – og hyperfeminine – lillesøster Jeanne, pappa og en høygravid mamma. Stemningen i familien er varm og harmonisk, forholdet mellom søsknene kjærlig og lekende.

Utenfor skimrer sommeren. Det er parken rundt blokken, skogen, fotballbanen, badeplassen. Det er barndomslandet, og ved å plassere Laure der, så tydelig og avgrenset, tas også jeg som tilskuer med tilbake dit, med en øm følelse i magen.

Ifølge barneforskerne er tiåringene kongen på haugen i barndomslandet. De står på vippen, kjønnsidentiteten er i endring, men ennå har ikke pubertetens usikkerhet og forvirring grepet fatt i dem. De mestrer leken og de sosiale kodene. Fortsatt er fantasien i full sving.

Kanskje er en livlig fantasi grunnen til at Laure lyver på seg en annen identitet? Kanskje er løgnen et forsøk på å holde fast i barndommens lekende uskyld? Fantasien er i alle fall en forutsetning for at illusjonen skal opprettholdes blant nyervervede kamerater.

Mye av filmen er en bivåning av Laures transformasjon for å bli, og å være Michael. En tilstand Sciamma skildrer aldeles nydelig, med glidende overganger mellom forvandlingens smått komiske og mer vriene utfordringer, og med et dobbeltblikk som gjør situasjoner gjenkjennelige.

Som de nitide studiene av kroppen foran speilet.

Eller Michaels stjålne blikk nedetter T-skjortebrystet. Der mine var håpefulle, er hans fryktsomme – vil spirende pupper brått avsløre ham?

Når han putter hendene i shortslommene og aksler seg, husker kroppen min den samme bevegelsen når muligheten bød seg for å leke uvørent med gutter.

Ulik kontekst, samme universelle ønske om å gli inn og bli godtatt i venneflokken.

Samme kroppsbevissthet, samme bevissthet om de andres blikk.

Men hva gjør Michael når guttene står på linje og tisser?

Hvordan skaffer han seg en guttebadebukse, og ikke minst: hvordan hindrer han at en "flat" badebukse avslører ham?

Og så er det venninnen Lisa (Jeanne Disson), muligens litt eldre, eller fysisk modnere. Gjennomskuer hun Michael? Gjennom leken betrakter hun ham, uutgrunnelig. Hun kysser ham, de blir kjærester.

Men hun tar ham også med hjem og sminker ham. "Du er fin også som jente," sier hun.

Sciamma skaper en viss spenning rundt vår undring på hva som skjer når Michael avsløres. Men "Tomboy" er ingen dramatisk historie i slekt med "Boys Don't Cry". Den er en nydelig spilt, stille og følsom utforskning av identitet og kjønn, av en sommer som kan få avgjørende betydning for Laure, som kan gli inn i glemselen, eller bli en morsom anekdote om noen år.

Er du enig med anmelderen? Si din mening her:

 

 

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.

Velkommen til debatt i Bergens Tidende. Vi setter pris på sterke meninger. I våre kommentarfelt er det høyt under taket, men vi tolererer ikke trakassering, trusler eller hatefulle meninger. Vis respekt for andre debattanters meninger, etnisitet, religion og legning. Husk at mange leser dine ytringer her på bt.no. Tenk derfor nøye gjennom hvordan du ønsker å fremstå. Du må skrive under fullt navn.

Vennlig hilsen Gard Steiro, sjefredaktør.

Siste fra Filmanmeldelser

Anderssons evangelium

«En due satt på en gren og funderte over tilværelsen»: Med dette avslutter Roy Andersson sin trilogi om å være menneske.