Når krigen kommer hjem

«ARMADILLO» TRAFF DEN danske offentligheten som en bombe. Den treffer tilskueren på samme måte.

Filmen følger en gruppe soldater fra de gjør seg klar til å reise til Helmandprovinsen i Afghanistan, til de kommer hjem seks måneder senere.

På ett nivå er den en universell film om menn i krig. Den kunne like gjerne foregått i Irak, Vietnam eller hvor som helst ellers hvor krig har vært utkjempet de siste hundre årene.

Samtidig er det en helt konkret fortelling om hva akkurat denne krigen gjør med akkurat disse unge, danske guttene på dette spesifikke stedet.

Og like viktig: Filmen viser hvilke konsekvenser krigen har for sivilbefolkningen. Det er disse fattige og krigstrette menneskene - kvinner, barn og bønder - som blir drept, mister familiemedlemmer, hus og buskap og får åkrene ødelagt når de havner i kryssild mellom ISAF-styrkene og Taliban. Det er de som myrdes av Taliban dersom de samarbeider med ISAF.

GJENNOM SVÆRT TALENDE sekvenser synliggjøres soldatenes holdninger til sivilbefolkningen, farget av en økende paranoia og kynisme, og maktforholdet mellom de som skulle være «frigjørere» og de som opplever lokalsamfunnet sitt invadert og kontrollert fra to kanter.

I soldatenes begrunnelser for å reise til Afghanistan, finnes ikke spor av idealisme. Guttene er slående, nesten sjokkerende unge både i utseende og holdninger. De begrunner valget sitt med begreper som eventyr og spenning, samhold og kameratskap. Når familien spør hvorfor han vil reise, sammenligner Mads, også kalt Mini, situasjonen med fotball, og påpeker at det er forskjell på trening og kamp.

Perspektivet har elementer av fremmedgjorthet overfor krigens brutale virkelighet, og videreføres på flere plan. I en scene klippes det direkte fra to soldaters atspredelse foran PC-ens krigsspill til virkelighetens utrykning etter en fatal eksplosjon. I flere sekvenser vises overvåkningsdronenes bilder overført til skjerm. Likheten til krigsspill er slående.

Her, og i den til dels unødige bruken av dramatiserende musikk, legger Metz visse føringer for seerne. Ellers er dokumentaren befriende fri for kommentarer utenfra. Den følger soldatene gjennom kjedsomhetens spill- og pornokonsum i leiren, utegående operasjoner der de prøver å alliere seg med sivilbefolkningen, i skuddvekslinger med Taliban og i debrifing. Flere av trefningene får dramatiske konsekvenser, den ene forårsaket en fortsatt pågående debatt i Danmark.

ET OPPSIKTSVEKKENDE TREKK ved «Armadillo» er hvor tett på filmteamet befinner seg, i dobbelt forstand. De har åpenbart hatt stor tillit, både innad i forsvaret og blant soldatene. Mest påfallende er likevel fotograf Lars Skrees arbeid. Ved bokstavelig talt å befinne seg i skuddlinjen, beveger han seg farlig nær det etisk og sikkerhetsmessig forsvarlige. Resultatet er en realistisk, nesten kvalmende følelse av selv å være midt blant soldatene. Samtidig har Metz og Skree laget en nesten bisarr vakker film, full av bilder som etser seg inn i hukommelsen.

«Armadillo» er på alle måter en modig film.

^{BRITT SØRENSEN}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.