Makt og avmakt i Oslofjorden

NOE AV DET BESTE ved «Kongen av Bastøy» er nødvendigheten den er laget med. Dette er beretningen om en historisk skamplett som skriker etter å bli fortalt, og Marius Holst har brent for filmen i årevis. Det skinner gjennom i historiefortelling og perspektiv. Det hele ses solidarisk og konsekvent fra guttenes ståsted. Den opprørende, dramatiske historien formidles med en nøktern følsomhet som forsterker opplevelsen av umenneskeliggjøring. Som at guttenes navn erstattes av brakkebokstav og nummer.

Flere av scenene gir assosiasjoner til andre filmer vi har sett fra straffeleire og fengsler. Slik klargjøres forholdene ved guttehjemmet. De som havnet der, ble avkrevd total lydighet, de levde under salveliknende, ydmykende forhold, ble utsatt for seksuelt misbruk og straffemetoder jevnbyrdige med tortur.

HOLST BRUKER LANG TID på å presentere disse elementene og de tre guttene vi blir best kjent med: Erling (Benjamin Helstad), nykommeren som senere spiller en hovedrolle i opprøret på guttehjemmet, Ivar (Magnus Langlete) - en noe enkel sjel som kommer til Bastøy sammen med Erling og lider fortellingens kanskje tristeste, såreste skjebne, og Olav (Trond Nilssen), som har vært på Bastøy i årevis. Han er tilsynelatende tilpasset, forfremmet til brakkesjef, og skal snart «løslates» dersom tilsynskommisjonen finner ham verdig.

At Holst bruker tid, gir oss mulighet til å forstå styrken i opprøret når det kommer. Men innledningen kunne med fordel vært mer effektivt fortalt. Det tar for lang tid før guttenes personlighet trer frem som noe mer enn sjablonger. Og det tar for lang tid før filmen som helhet «setter seg». Om aldri så klargjørende, fremstår starten tidvis noe tung og uten nerve.

BRUKEN AV UNGE AMATØRER stiller store krav til personinstruksjon. Særlig fordi det her dreier seg om rollefigurer i en ekstremt undertrykkende situasjon, med liten mulighet til åpent å spille ut et bredt spekter av følelser og personlighetstrekk. Her har ikke alle fått tilstrekkelig hjelp til å tone ned det mimiske uttrykket. Overspillet ligger farlig nær og forsterkes av Stellan Skarsgårds nesten underspilte bestyrerrolle.

Nettopp av den grunn burde de unge aktørene vært bedre ivaretatt i enkelte sentrale scener.

Desto mer gledelig er det å se at de etter hvert spiller seg sterkere og sterkere inn i rollene, og som helhet gjør en solid innsats.

Heller ikke en gjennomgående og metaforisk bruk av en hval full av arr og harpuner er helhetsmessig heldig. Hvalen fungerer som ledetråd for å plassere Erling i en fortid, men som bilde blir den overtydelig og litterær, og tappes for kraft fordi den gjentas for ofte.

DET ER NÅR HOLST OMTRENT midtveis vrir skrustikken rundt atskillige hakk, at filmen faller på plass som episk drama. Kraftfullt og med stigende intensitet formidles frustrasjon og ulmende, etter hvert eksploderende raseri. Maktmisbruk og avmakt skildres i små, fortettede og nesten kvalmefremkallende scener. Den indre justisen, rettferdighetssansen og solidariteten guttene imellom blir tydeligere, slik også Erling og Olav og forholdet dem imellom trer frem med tyngde og substans. Som motsetninger utfordrer og utfyller de hverandre. Fysisk og psykisk er Erling like hard og uforsonlig som Olav er følsom og full av undertrykt sinne og ydmykelse.

Å se dette raset av innestengte følelser slippe ut, er et av filmens sterkeste øyeblikk.

Innvendingene til tross: Marius Holst har levert en solid, viktig film.

^{BRITT SØRENSEN}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.