Makt og avmakt i Johannesburg

Å LEGGE EN ALIEN-HISTORIE til post-apartheid Sør-Afrika, er i seg selv en strålende idé. Neill Blomkamp tar den flere hakk videre.

Selvsagt spiller han på fortidens rasistiske segreger-ingspolitikk. Like viktig er det at han viser hvordan reminisenser av politikken lever videre i dag, og ikke minst: hvordan en ny underklasse har vokst frem. For makthaverne representerer den et problem som kommer i tillegg til fattigdom, arbeidsløshet og kriminalitet i den «gamle» underklassen - de svarte i sine townships. For det svarte proletariatet er den nye underklassen en hakkekylling og et hatobjekt omgitt av myter om «de andre». Slik skapes en ny og paradoksal form for rasisme.

DEBUTANT BLOMKAMP og medmanusforfatter Terri Tatchell lar den nye underklassen bestå av to elementer: De i virkeligheten helt reelle immigrantene fra omkringliggende land. Og de utenomjordiske, rekeliknende skapningene som ble reddet ut da en diger UFO stanset i luften over Johannesburg.

Tyve år senere lever «rekene» i sitt eget township, District 9, i byens randsone og under forhold preget av kriminalitet og brutalitet.

Myndighetene mener situasjonen er ute av kontroll, og vil ha «rekene» fordrevet til en enda mer isolert leir. Oppdraget skal gjennomføres av den obskure, internasjonale organisasjonen MNU. Wikus van der Merwe, en heller enkel og latterlig sjel, forfremmes til leder for operasjonen, som skal gjennomføres ved hjelp av like mengder byråkratisk skjemavelde og paramilitær makt.

FILMEN ÅPNER med kreativ veksling mellom en pågående filmatisering av operasjonen, nyhetsinnslag, opptak fra overvåkingskameraer og intervjuer med pårørende og eksperter som analyserer historien i etterkant. Det skaper et medrivende driv der Blomkamp presenterer situasjonen og personene både effektivt, assosiativt og vittig. Og det gir en dokumentarisk effekt som også har snev av harselas med dokumentarsjangeren.

Når Wikus oversprøytes av et utenomjordisk stoff, begynner han selv å forvandles til en «reke». Brått er det han som jages, og det fra tre hold: de nigerianske immigrantene som spiser aliens for å oppnå deres styrke, aliens-lederen som vil ha tak i stoffet han trenger for å komme tilbake til sin egen planet, og makthaverne som trenger ham i forsvars- og forskningsøye-med.

DERMED GIR Blomkamp seg actionen i vold. Han pøser på, leker seg med «Transformers» og går bananas i blod, før han runder av og bringer de pårørende og ekspertene tilbake på banen og lar det henge igjen et hint om en mulig oppfølger.

Actionscenene er eksplosive og brutale nok, men det er ikke her Blomkamps originalitet ligger. Den ligger i viljen og evnen til å forene underholdning med et tungtveiende politisk budskap. Blomkamp bringer science fiction-sjangeren tilbake til det som en gang var dens force: muligheten for å skape allegorier som sier noe om vår tid. Subtilt så vel som i klare bilder peker han på likhetstrekk mellom «rekenes» skjebne og skjebnen til verdens uønskede flyktninger. Han viser hvor like vi og «rekene» - «de andre» - er, og hvordan alle i gitte situasjoner kan bli «de andre». Og han lar oss ha det morsomt underveis.

^{BRITT SØRENSEN}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.