Noen ganger skal man gi seg mens leken er god. Disney gjorde det da de trakk seg ut av Narnia-prosjektet - visstnok på grunn av «budsjettmessige betenkninger og annen logistikk» - etter at «Prins Caspian»-filmen hadde fått langt lunknere mottakelse enn den første filmen.
20th Century Fox hoppet inn. Og her ser vi resultatet. «Reisen til det ytterste hav» minner litt om skipet Morgenrødmens vind i kamp mot sjøormen. De ytre effektene er så mange og storslåtte at fortellingen nesten knuses i mangel av indre ballast.
I den første filmen var svik og lojalitet sentrale temaer i historien. I tråd med bøkene, er det for så vidt en vedvarende tematikk. Tilbake i Narnia støter Prins Caspian, Edmund og Lucy - nå medbringende Eustace - stadig på fristelser og ondskap som utfordrer dem til å bekjempe sin indre ondskap, grådighet og forfengelighet. Men i filmen inkarneres ikke de moralske aspektene med troverdighet, og skuespillerne er for svake til å gi tvil og indre kamp kraft nok til å trenge gjennom utvendig staffasje. Dilemmaer og moral blir stående som tomme, uengasjerende påstander.
Oppi det hele er savnet av Tilda Swintons onde heks like påtakelig som savnet av indre tyngde.
Men bevares. Når det går for seg som verst i kamp mot uforutsigbare krefter, skal det vanskelig gjøres å ikke sitte som fjetret. Det skulle da også bare mangle, all den tid filmskaperne har satt alle kluter til for å utvikle effektene i stedet for karakterene. Mest interessant av dem alle er animerte Ripipip, nydelig levendegjort slik også Aslan er. Selv om han er litt stivere i hele sitt majestetiske vesen.
De gangene actionen roes ned, er det for forsøksvis å formidle nære, varme og «viktige» sekvenser. I stedet blir det for det meste langtrukkent, pompøst og klissent.
BRITT SØRENSEN
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
