Livets uromantiske sider

Hva gjør vi med det vi får i gave gjennom livet, være seg kjærlighet, barn eller landeiendom? Hvordan forvalter vi familiearven? Eller snarere: hvordan forvalter vi en familiearv – i vid betydning – der alt ikke nødvendigvis er gullkantet?

Det er noen av de både nær- og underliggende spørsmålene i Alexander Paynes siste film, basert på en roman av Kaui Hart Hemmings. To Golden Globes er allerede innkassert, for beste drama og mannlige skuespiller (George Clooney). Fem Oscar-statuetter er innen rekkevidde.

Clooney spiller Matt King, velbeslått, men ikke pralende advokat i Honolulu, og forvalter av et attraktivt landområde slekten har eid i generasjoner. Et omstridt, men lukrativt salg er nært forestående da Kings kone ender i koma etter en båtulykke. Den så langt ikke spesielt nærværende faren (og ektemannen) blir alene med to oppsetsige døtre.

Alt dette kunne vært ille nok. Men her er mer.

Filmen retter en sterk lyskaster mot livet, slik det faktisk er, på sitt aller mest rotete, uromantiske, komplekse.

Kings kone avslutter livet på et tidspunkt de fleste av oss kontinuerlig befinner oss i, fullt av usagte ord, utsettelser og forsømmelser, fortielser og muligens en løgn eller fire. En etter en velter sannhetene ut av skapet og i fanget, eller fleisen, på King. Brått og brutalt konfronteres han med en ny familiehistorie, en ny arv han må forvalte etter fattig evne, i en situasjon preget av emosjonelt kaos.

På toppen av det hele oppdager han nye, uventede konsekvenser av det mulige eiendomssalget – en oppdagelse som subtilt viser hvor sammenvevde vi mennesker kan være i hverandres liv.

Alexander Payne er kanskje den Hollywood-regissøren som sterkest har forstått verdien av å gi komedien et smertepunkt å bryne seg på. Dessuten er han en mester i å få oss til å elske filmfigurer som i utgangspunktet verken er lette å like eller spesielt elskverdige.

Han gjorde det sammen med Jack Nicholson i «Hva angår Schmidt», og med Paul Giamatti i Oscar-vinneren «Sideways». Begge filmene skildrer menn som på ulikt vis har parkert i livet, og som tvinges av omstendighetene til å ta ansvar for eget liv.

Matt King er i nær slekt med dem. Skikkelsen Clooney legemliggjør, ligger milevis fra det elegante machoimaget Clooney vanligvis inngir. Fysisk fremstår King som traust, vekslende mellom ukledelige benklær og shorts og sjaskete sandaler. Psykisk veksler han mellom selvrettferdighet og sorg, forpint aggressivitet og forvirret sårbarhet. Vi ser ham løpe, rasende, iført sandalene, i en demaskuliniserende stil som minner mest om Buster Keaton, samtidig som vi bivåner hans kamp for egen verdighet og selvrespekt.

Og vi ser ham, bøyd over konens seng, i en avskjedsscene som ville vært uutholdelig banal og sentimental i en annen film, eller tidligere i denne filmen. Payne plasserer den på helt riktig sted i helt riktig film, Clooneys nakne, nedstrippede fortvilelse gjør den hjerteskjærende.

Filmen er full av slike øyeblikk, der du frykter den skal vippe over i banaliteter eller platt situasjonskomedie. Og så gjør den det ikke. I stedet foretar Payne en ørliten forskyvning, knapt merkbar før du oppdager at han dermed førte filmen i en ny retning.

Som stjerne kunne Clooney lett overstrålt sine medspillere. Men det gjør han ikke. Et annet av Paynes varemerker er de utførlig utbygde birollene. Så også her er det mye å glede seg over, både av typer og skuespillerprestasjoner.

Du har Robert Forster som Kings harde negl av en svigerfar, og Beau Bridges som representant for en av de utallige, grådige søskenbarna som presser på for å selge familiens jordeiendom til turistutbygging.

Du har Judy Greer i en nydelig rolle som forsmådd hustru, og Amara Miller som Kings obsternasige, ti år gamle datter Scottie. Og, ikke minst, hennes 17 år gamle, livstrette søster, drassende på sin særdeles uspiselige kompis Sid (Nick Krause). Shailene Woodley er uhyre god i rollen, og scenen der hun serverer faren sannheten om morens liv, er en oppvisning i sterkt samspill.

Det fins mye å le høyt av i denne lavmælte komedien, og mye å humre av. Men vel så ofte setter latteren seg fast i halsen, for å gli over i muntermelankolsk ettertenksomhet.

Er du enig med vår anmelder? Si din mening i feltet under.