En ting har denne bedårende, islandske mammaen til felles med Storbritannias første og hittil eneste kvinnelige statsminister, Maggie Thatcher: I dement tilstand maner begge frem sine for lengst avdøde ektefeller, til trøst og vederkvegelse.
Der slutter også likheten, mellom kvinnene så vel som filmene.
Absurd nok er «Mama Gógó» hakket mer politisk enn «Jernkvinnen». Politikken i «Mama Gógó» er ikke direkte uttalt. Men i måten Fridriksson integrerer den kommende finanskrisen på, og i skildringen av mamma Gógós sønn – den naive, optimistiske regissøren – ligger et satirisk element av både politisk og metaforisk art.
Regissøren lever på lån, yrkesmessig som privat. Hans siste film får verken den Oscar-nominasjonen eller publikumstilstrømningen han forventet.
Kreditorene murrer. Nye filmprosjekter glipper. Nye investeringsprosjekter glipper. Og midt i det hele glipper moren Gógós grep om virkeligheten. Hun er på vei inn i Alzheimers uklare landskap, der nåtidens smykker og nøkler forsvinner, mens fortidens lykkelige dager opptar stadig større plass.
Akkurat her holder «Mamma Gógó» islandsk filmhistorie i hånden, på en tematisk relevant og kreativ måte. Gógós tilbakeblikk består av svart-hvite klipp fra Erik Ballings film «79 av stødinni», eller «Pigen Gógó» som den ble hetende på dansk.
I 1962 gjorde nemlig den danske regissøren en geografisk og filmatisk avstikker til Island. Vanligvis laget han folkelige underholdningsfilmer, senere skulle han regissere den populære TV-serien «Matador». «Pigen Gógó» derimot, er et tragisk, psykologisk-erotisk drama, og en dyster, kritisk skildring av et depravert etterkrigs-Reykjavik.
Som den første filmen produsert på Island, fikk «Pigen Gógó» stor betydning for landets filmproduksjon. Den ble uhyre populær, og de som arbeidet med den skulle senere spille en viktig rolle for islandsk film.
Det gjelder også de som spilte i den. Gógó ble gestaltet av Kristbjörg Kjeld, som nå spiller mamma Gógó. Gunnar Eyolfsson hadde rollen som kjæresten hennes. Nå spiller han Gógós avdøde ektemann.
Fridrik Thór Fridrikssons sterkt selvbiografiske film fortelles med en slentrende, lun humor i en bedagelig, lite selvhøytidelig stil. Litt rotete er den, Fridrikssons har vel mye på hjertet. Det siste gjør at filmen aldri helt fester taket, det første gjør den likevel lett å like og bli glad i.
Ikke minst er det lett å like (og bli veldig glad i) mamma Gógó. Strålende spilt av Kjeld, er hun alene grunn god nok til å se filmen. Levende og nært får hun frem spennet mellom den staselige, eldre kvinnens styrke og stolthet, og den redde, forvirrede sorgen etter som sykdommen utvikler seg.
«Mamma Gógó» er ikke så vond som Bille Augusts «En sang for Martin» (2001), så nydelig stillfaren som Richard Eyres «Iris» (2001) og så lavmælt elegant som Sara Polleys «Away From Her» (2006) – tre filmer som ser Alzheimer fra et ekteskapelig ståsted. Men sett med en sønns blikk, i en islandsk setting, gir Fridriksson en varm og rørende skildring av situasjonen, vekslende mellom sårhet og tragikomikk.
Om ikke fullendt i form og historiefortelling, er Fridrikssons rare, lille film verdt å støtte opp om. Av ren solidaritet, om ikke annet. Etter finanskrisen er den islandske filmstøtten kuttet med 35 prosent.
Dessuten er Hilmar Örn Hilmarssons musikk helt nydelig.
Enig med vår anmelder? Si din mening under!
FABELAKTIG SKUESPILLER: Kristbjörg Kjeld er en nestor blant islandske skuespillere, og gjør en fantastisk tolkning av den demenssyke mamma Gógó.
KOMMENTARER Våre regler