Regi: Paul W.S. Anderson
Alle forholdene ligger egentlig til rette for at zombiefilmer kan bli interessante kammerspill: Et lite ensemble tvinges sammen av bisarre årsaker, ofte i klaustrofobiske rom. Det er bare at alle tilløp til intense psykologiske drama som regel ødelegges. Ikke bare av at de levende døde banker på døren og vil spise de følsomme menneskenes hjerner, det er vel så mye det faktum at publikum heller vil se zombiene forsøke å spise disse hjernene enn å høre ofrene deres snakke ut om følelsene sine.
Hvis det er alt du ønsker av en film - forsøk på hjerne-spising som stanses av hensynsløs vold - vel, da leverer «Resident Evil: Afterlife». Og det må være lov å si takk og pris for det, for Milla Jovovich og hennes kolleger spiller ikke alltid like overbevisende. Til gjengjeld hakker de i hjel et passende antall zombier og andre som kommer i veien for dem med stil. Og selvsagt med et imponerende utvalg av kuler, sprengstoff, kniver, sverd og andre, mer kreative gjenstander. For eksempel er haglpatroner fylt med myntruller effektive mot spe-sielt gjenstridige zombier.
Alt er filmet i det samme 3D-systemet som James Cameron brukte til «Avatar». Det er nesten påfallende hvor stor forskjell det gjør med ekte 3D mot sånn tikroners-3D som moses på dårlige actionfilmer i ettertid i disse dager. Teknisk sett er dette i det hele tatt fryktelig bra, noe som gjør det betydelig enklere å glemme at det som skjer på skjermen ligner veldig på noe du har sett før.
Og du lar også være å irritere deg over at de samme skurkene og heltene overlever gang på gang, uansett hvor ettertrykkelig de drepes. Eller at de ikke engang gidder å legge skjul på at det kommer enda flere oppfølgere.
Det ser i det hele tatt ut til å være med «Resident Evil»-filmene som med zombiene i dem: De er irriterende seig-livede. Det går i det minste an å leve med filmene. Det går til og med an å like dem. Litt.
LARS HOLGER URSIN
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
