Leiemorderens siste oppdrag

Leiemorderen Jack begynner å få nok. En hendelse i Dalarne i Sverige forsterker slitasjen vi aner allerede i åpningsbildene. Han forflyttes til Italia med beskjed om å ligge lavt i påvente av et nytt oppdrag. Det kommer i form av en våpenleveranse til en kvinnelig kollega. Når det er fullført, vil han trekke seg ut.

En velkjent, gammel historie, med andre ord. Men innpakningen er utradisjonell. I stedet for å legge seg på sjangerens sedvanlig oppdrevne tempo, skaper Corbijn en nedtonet, karakterdrevet thriller der actionscenene er få, men forankret i historien, og dialogen er sparsom, men effektiv og presis.

Spenningen er av den snikende, urovekkende sorten, og ligger vel så mye på det indre som på det ytre plan.

George Clooneys litt stive maskulinitet understreker tausheten og det, i dobbelt forstand, jagede preget. Små faktorer, som hans interesse for sommerfugler, gir nyanser og hint om mannens karakter og sammensatthet.

Her er mye stillhet, mye ensomhet. Filmet i fjellområdene i Abruzzo, blir det grå, nesten nakne landskapet, de mektige fjellene og panoramabildene fra den høytliggende, uskjermede landsbyen med sine labyrintaktige gater en perfekt kulisse og et talende bilde på Jacks tilstand.

Basert på den britiske forfatteren Martin Boths roman «A Very Private Gentleman», er det noe Graham Greene-aktig over fortellingen, særlig understreket av prestens tilstedeværelse og rolle, men også av det stedlige og psykologiske. Filmatisk nikkes her lett til Sergio Leones spagettiwestern, både regi- og scenografimessig, og konkret i form av en filmsnutt på en kafé-TV. Her er også kjente og moderniserte elementer som kafeen (saloonen), bordellet og den prostituerte, og et nesten fetisjistisk forhold til våpen, filmet i flere tette sekvenser der Jack monterer, filer, mekker.

Slik sett er det også en snev av zen over filmen. Jack mediterer ikke, det ligger mer i filmens ro - den er intens, men ikke hektisk. Det ligger i Jacks eksistensielle oppvåkning og i de praktiske ferdighetene han utøver med slik perfeksjon. Og, som et vrengebilde, i den selvforglemmende pliktoppfyllelsen som har styrt yrkeskarrieren hans og ført ham inn i den situasjonen han er i nå.

Anton Corbijn er mest kjent for sine musikkfilmer, sist «Control», som portretterer Joy Division-vokalisten Ian Curtis. Bakgrunnen merkes i «The American». Herbert Gröne- meyers vakre originalkomposisjoner ligger som et stemnings- og spenningsskapende lydspor som aldri forstyrrer og som understreker opplevelsen av at dette er en film laget under mottoet «less is more».

^{BRITT SØRENSEN}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.