Krig og kjærlighet og sånt

TA TO PENE, UNGE MENNESKER og plasser dem på en solfylt strand i South Carolina. La kjærlighet oppstå ved første blikk

Putt inn en dash autisme, litt dødelig sykdom og en neve 11. september, og pling, der har du plottet. Og Nicholas Sparks i et nøtteskall.

Sparks er mannen bak den stadig kinoaktuelle «The Last Song», filmatisert med Julie Ann Robinson i registolen og Miley Cyrus i hovedrollen. «Dear John» er skåret over samme lest – oppskriften har tross alt gjort Sparks både rik og berømt. At Lasse Hallström lykkes et sandkorn bedre enn Robinson, skyldes utelukkende at Amanda Seyfried har noen flere ansiktsuttrykk å spille på enn Cyrus.

HALLSTRÖMS CV teller to fenomenale filmer – «Mitt liv som hund» og «Hva er det med Gilbert Grape?», og de ganske gode «Siderhusreglene» og «Shipping News». De begynner å bli lenge siden. Feilskjærene ligger nærmere i tid.

Hvorfor han nå har tydd til Sparks, er ikke godt å si. Mest nærliggende er å tro at det handler om penger – flere av Sparks' romaner er filmatisert med relativ suksess. Greit nok, også regissører i Hollywood skal ha salt til grøten. Men det ville vært ærligere å ta reklameoppdrag.

Store deler av «Dear John» ser nemlig ut som om den reklamerer for tamponger, sanitetsbind, bomull, bodylotion eller hårsjampo. Solen henger lavt, landskapet er gyllent, korngult hår flommer over spinkle skuldre. Bølgene skyller svalt mot stranden. Alt er mykt og vennlig, velduftende og motstandsløst. Seyfrieds Savannah røyker ikke, drikker ikke og er ikke i stand til å uttale ett eneste av banneordene hun hevder strømmer rundt i hodet hennes. For, som hun sier, «det er så stygt».

Til og med de sparsomme krigsscenene i Afghanistan er pakket inn i lav sol og motstandsløs mykhet.

AMANDA SEYFRIEDS SAVANNAH et gullegodt vesen fra et møblert hjem. John Tyree (Channing Tatum) er elitesoldat hjemme på perm, med ett år igjen av tjenesten. Da vesken hennes plumper i sjøen, hopper han i havet fra syvmeteren for å redde den. Dermed er hun solgt. En bred, brun brystkasse undergraver ikke tiltrekningen. Heller ikke at han kan kunststykket å tenne bål ved hjelp av en fyrstikk.

Etter fjorten herlige dager og en liten knute på tråden er det Savannah og John for resten av livet. Liksom. For søren også, der kommer to dumme fly og kjører rett inn i Tvillingtårnene. USA må gjøre det USA må gjøre, og det må John også. Men brevene flyter mellom dem, i vakker løkkeskrift over lerretet, gjengitt i melodiøs voiceover. Helt til det uunngåelige skjer.

Det skal han ha, Nicholas Sparks: Til å være en 45 år gammel mann, har han en suveren evne til å skrive seg inn i 15-årige jenters fordrømte hjerter. Dette er kjærligheten, all time high, slik den arter seg i rosa, hjerteformede dagbøker og stearinlysskjær. Så får vi tidsklemte seriemonogamister bare sitte der med vår matte nummenhet.

Og det skal Lasse Hallström ha: Han vet å ta et melodrama så langt ned at det mister all temperatur og bare siger fremover, seigt, klissete og søtt som sirup.

REDNINGEN FINNES, så vidt det er, i Richard Jenkins fremstilling av Johns myntsamlende, blikk-unnvikende lasagne-hver-søndag-far. Han og hans autisme, og ikke minst forholdet mellom ham og John, er langt mer interessant enn John og Savannahs romanse. Far-sønn-forholdet utgjør en liten, men viktig del av historien, men også det drukner, betegnende nok, i hulkende sentimentalitet.

BRITT SØRENSEN

Er du enig med vår anmelder? Si din mening i kommentarfeltet: