Si hei til teddybjørnen fra helvete. Prompende, potrøykende og kåt slenger han med leppa, har seg med damene og tuller bort tiden foran en TV-skjerm stappet med «Flash Gordon» og annet nostalgisk tral.
Greit nok. Ted er en mentalt forvokst kosebamse med all verdens tid å kaste bort. Verre er det at han stadig lokker bestekompisen John Bennett med seg inn i potrøyken foran skjermen. John er tross alt 35 år. Han har en jobb han burde gå på, og en kjæreste han burde ta seg av.
Tre elementer er viktige for å få fullt utbytte av «Ted». Jo mer du kan om amerikansk populærkultur fra 80-tallet, desto høyere vil du (muligens) le. Det er en fordel å kjenne til «Family Guy»-skaper Seth MacFarlanes humor og stil. Og det er en fordel å ha sett en bråte kompisfilmer.
«Ted» hører hjemme blant sistnevnte, bare at sjangeren her tas ut i sin ytterste absurditet. Filmen forstørrer og tuller med et filmatisk tilbakevendende tema: de unge voksne som nekter å modnes inn i en muligens kjedelig, men ansvarlig tilværelse.
«Big» med Tom Hanks var kanskje den første filmen fenomenet materialiserte seg i. Men der hadde ideen om en 12 år gammel gutt i en 30-årings kropp en viss sjarm. Sjarmen forsvant etter hvert som Adam Sandler og Judd Apatow gjorde ideen til norm. Jason Reitman skapte en kvinnelig variant i «Young Adults». Bortsett fra den, er dette en guttegreie.
Som Steve Rose skriver i Guardian i mai i år:
«Her har de funnet løsningen på den amerikanske maskulinitetens utfordringer: ikke voks opp. Bare hal ut perioden mellom pubertet og foreldreskap i en slik grad at den blir en forlenget tilstand av infantil lykke. Tenåringshedonisme på voksen-lønn, gammel nok til å røyke gress, mens mamma fremdeles vasker klærne dine, og du ikke behøver å dele Star Wars-figurene dine med noen. Det er blitt den nye, amerikanske drømmen.»
MacFarlane lar oss møte John som 8-årig mobbeoffer. Til jul får han denne kosebamsen. Først sier den bare «jeg elsker deg» når John klemmer på den. Men samtidig som guttungen formulerer sitt søte ønske om at bamsen var vennen hans for bestandig, farer et stjerneskudd over himmelen. Dermed er det gjort. Neste morgen våkner John med en lys levende bamse. En sensasjon, selvsagt, til å begynne med. Så går årene. Og der sitter de, Ted og John (Mark Wahlberg), i sofaen, foran TV-en, som uatskillelige tordenkamerater med egne ritualer, alt mens Ted blir grovere og grovere i kjeften, i dobbelt forstand. Merk at det er MacFarlane selv som gir Ted stemme.
At John i det hele tatt greier å skaffe seg en kjæreste av Loris (Mila Kunis) støpning er en like stor gåte som at Katherine Heigls Alison ser et fars- og ektemannpotensial i Seth Rogens Ben, i «Knocked Up». Og slik må det være.
Men det går en grense også for Lori. Slik må det også være.
Som dataanimert figur fungerer Ted like utmerket som John gjør i samspill med det vulgære kosedyret. Wahlberg ser ut til å kose seg enormt.
Filmen pleier en kostelig, sarkastisk omgang med gutteromsnostalgi og hollywoodsk «When You Wish Upon a Star»-sentimentalitet.
Samtidig hviler deler av humoren på så erkeamerikanske referanser at vitsene går hus forbi for en som ikke har dem inne. Likevel er det nok å le av for den som liker frekke og infame replikker og gags.
Men filmen kunne bitt enda kraftigere fra seg. MacFarlane virker så opphengt i kosebamsens muligheter som politisk ukorrekthet medium, at han forsømmer fortellingen som helhet. På slutten feiger han totalt ut, og blir gudsjammerlig konvensjonell.
Er du enig med anmelderen? Si din mening her:
Kompiser: Nesten tretti år etter at John (Mark Wahlberg) fikk Ted til jul, er de fortsatt bestekompiser.
