Kor e' alle oversetterne hen?

TENK DEG at du har sikret deg billetter til en intimkonsert med favorittartisten din. Du, vennene dine, og en håndfull andre. Dere får komfortable seter, popkorn og brus, og så kommer han eller hun på scenen, nikker høflig til dere, begynner og spille, og av en eller annen grunn låter det plutselig som en middels kjedelig norsk eks-«Idol»-artist, som aldri helt har fått sving på karrieren sin. Og det går opp for deg at de har valgt å tilpasse stemmen og musikken for at du skal relatere bedre til det. Det er faktisk meningen at det skal låte helt feil.

Det er litt sånn det er å se litt for mange norskdubbete filmer om dagen. Det ser riktig ut. Og påkostet. Og du ser navnene på plakaten. I dette tilfellet Tina Fey, Will Ferrel, Brad Pitt og Jonah Hill (han fra «Superbad»). Og Ben Stiller i en birolle. Ja, en nokså liten birolle, til og med.

OG SÅ, NÅR LYSET DEMPES , og du tar 3D-brillene på, ser du med en gang at dette er en slik film som best kler 3D. Animatørene i Dreamworks, selskapet bak filmseriene «Shrek», «Madagaskar» og «Kung Fu Panda» har laget noe av det lekreste de hittil har kvernet ut med «Megahjerne», uansett om du ser det flatt eller i tre dimensjoner.

I 3D er det hakket mer imponerende. Det er så svært, så detaljrikt, og så rent teknisk vanvittig imponerende gjort. Se på hvordan individuelle hårstrå på hodene deres danser i vinden. Hvordan det kruser så vidt på vannet som speilbildet deres reflekterer i. Og alt det er egentlig uvesentlig, for dette dreier seg om humor, humor som fungerer på flere plan, visuelle gags for de minste, et bombardement av elegante vitser og populærkulturelle referanser for de voksne.

Det er henimot genial underholdning.

Og så låter det som et middels coverband uten musikalitet og livsglede.

NOEN SKAL FÅ POENG for å ha forsøkt å lure skuespillere med dialekt til å delta, ved siden av det vanlige oppgulp av B-skuespillere med generisk østlandsdialekt og tafatt forhold til dubbing. Men det er bare ikke nok.

For det første: Kjersti Elvik er kanskje en OK skuespiller, men hun er ingen Tina Fey. Og Kristoffer Sagmo Aalberg er en god programleder med artig trønderdialekt, men han er ingen Jonah Hill. Og der bergenseren knoter, låter trønderen totalt malplassert. Pluss at det er helt misforstått: Jonah Hill er en bygutt som låter som nerd. Han snakker ikke hillbilly-dialekt i originalen, det hadde jo vært teit. Og det hadde tatt luven av poengene hans, noe som jo skjer nå i norsk utgave.

Ikke at det er noe stort tap, for de er så elendig og direkte oversatt at du ofte må oversette bakover for å forstå hva det var som skulle være morsomt. Da blir også denne dialogen artig, men det krever jo jobbing. Og konsentrasjon. Det var neppe det filmskaperne hadde i tankene da de satte seg ned med dette manuset, liksom. Og det er så skuffende, ja, nesten frekt, fordi vi kan se hva dette nesten var, og av og til høre hvor morsomt det var før oversettelsen.

MEN FOR ALL DEL, alt det andre - det originale som gjenstår - er veldig bra. Og så kan vi jo glede oss til DVD- og Blu-ray-utgavene.

^{LARS HOLGER URSIN}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.