Julens morsomste familiefilm

For noen år siden verserte en humoristisk e-post med tekniske og matematiske beregninger over hva som faktisk måtte til for at julenissen skulle kunne levere gaver verden over. Resultatet var nedslående.

E-posten har åpenbart nådd britiske Gwen. I sitt brev til nissen ber hun innstendig om at han beviser sin eksistens, og dermed slår hull på påstanden om at han og reinsdyrene må kjøre så fort at de tar fyr og brenner opp. For øvrig ønsker hun seg en rosa sykkel med støttehjul.


Nå er det ikke nissen selv som mottar brevet, men hans yngste sønn Arthur. Entusiastisk og pliktoppfyllende; men også klønete og litt engstelig, bestyrer den halvvoksne tassen julenissens postkontor, et ganske retro lite krypinn i et ellers høyteknologisk univers på Nordpolen.

Der – i kombinasjonen høyteknologi og mytologiske, men moderniserte alver – ligger også svaret på hvordan gaveleveringen er praktisk mulig. Mens noen alver er oppgradert til topptrente agenter utstyrt med duppeditter James Bond ville misunt dem, betjener andre en gigantisk kommandosentral ledet med militær presisjon av Stig, nissens eldste sønn.

Reinsdyrene er pensjonert, sleden bygget om til et digert romskip.

Men oops!

En liten teknisk blunder; og en gave ramler ut av det ellers strømlinjeformede systemet.

Ikke hvilken som helst gave, heller. Det som blir liggende igjen da nissen drar ut på sitt supereffektive tokt, er Gwens rosa sykkel. Og den oppdages ikke før oppdraget er fullført.

Gode råd blir dyre. Diskusjonen rundt hva som må gjøres, avslører at Arthur, julenissen (hvis fornavn er Malcolm), Stig og den krokryggede, pensjonerte gammelnissen har høyst ulike motiver for sin gjerning.

Ut av dette spinnes en vittig, klok og spennende historie, en dannelsesreise; bokstavelig talt – og dannelsen omfatter ikke bare unge Arthur. 


Filmen er laget for Sony Pictures av britiske Aardman Animations, selskapet bak «Wallace og Grommit»-filmene. Det vises. Ikke i form av noen som helst slags likhet mellom de to elskelige leirfigurene og dette juleuniverset, men i form av stor teknisk dyktighet, humor, lekenhet og en mengde små, underfundige detaljer. Noen av dem vil nok gå de minste hus forbi, men for de voksne fungerer de som små, søte drops.

Selv elsker jeg renserilappen på gammelnissens drakt, hans avdankede reinsdyr og skiltet på døren hans. Ja; hele gammelnissen i grunn; nostalgikeren stjeler hver eneste scene han er med.

Men sjekk også Stigs skjegg og Arthurs genser. Og gled deg til scenen der Arthur og gammelnissen feilnavigerer den antikken sleden og havner i Serengeti, hvor løvene utsettes for Arthurs julesangsyngende tøfler og nasjonalparkens dyr opplever virkningen av det magiske pulveret som får reinsdyrene til å fly.

Mye vidd ligger også i filmens oppfinnsomme bruk av actionthrillerens virkemidler, og i sammensmeltingen av gammel juleromantikk og modernitet.

I bunnen av den eventyrlige historien finnes også et pent plassert, lettfattelig – men aldri overtydelig budskap om at alle barn betyr noe.

For en gangs skyld er det en glede å melde at den norske dubbingen er gjort med nennsomhet, varme og vekt på kulturell og språklig variasjon. Selv om jeg som voksen ville foretrukket den amerikanske originalversjonen, stemmelagt av en hurv amerikanske og britiske kvalitetsskuespillere.

Er du enig med vår anmelder? Si din mening i feltet under.