Der «Knerten» surfer høyt på gode doser barnlig fantasi og voksen nostalgi, går «Bestevenner» rett inn i dagsaktuelle problemer. Julie, Mette og Naisha er bestevenner bosatt i ei innlandsbygd. Sjenerte Julie plages av at hun ikke tør snakke i forsamlinger. Bortsett fra det, litt erting fra guttene og en frydefullt skummel østeuropeer, er livet trygt og godt - helt til de råkes av voksenverdenens virkelighet: Naisha og moren har fått avslag på asylsøknaden, og er gått i dekning. Godt hjulpet av Julies særdeles ukloke politipappa, avsløres skjulestedet.
På egen hånd setter Mette og Julie av gårde til store Oslo for å advare venninnen. «Bestevenner» skårer høyt på en varm og gjenkjennelig skildring av vennskap og solidaritet. Stort pluss i margen også for tre levende og godt skildrede jenteskikkelser, og for at begrepene mot og tøffhet får lov til å ha flere valører. Ansatsene er der, med andre ord. Og hadde manusforfatter Morten Hovland og regissør Christian Lo våget å stå løpet ut, kunne dette blitt en kraftfull, dyptloddende og enda mer aktuell barnefilm.
Barn er ikke dumme. De følger med på nyhetene, og mange har opplevd problematikken på nært hold. Norge er fullt av fortellinger om dypt engasjerte lokalsamfunn som gjør det de kan for å hindre at «deres» asylsøkere kastes ut. Filmen overser disse fakta fullstendig. Den serverer en lettvint, forenklet og overflatisk løsning på problemet. Hensikten er muligens å inngi håp og vise at solidaritet og handlekraft nytter. I stedet tilsløres de brutale realitetene. Unger flest er veldig klar over at situasjonen ikke er så enkel, og hadde både tålt og fortjent en langt mer dyptloddende, ærlig og realistisk film.
BRITT SØRENSEN
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
