Helt utenom det paranormale

Husker du hvordan «Blair Witch Project» gjorde det komplett umulig å reise på telttur i flere måneder, kanskje til og med år etter at den hadde gått på kino?

Hvis du kjente deg igjen i det, bør du seriøst vurdere det om igjen om du har planer om å se «Paranormal Activity».

Hvis du ikke kjente deg igjen i det, bør du for så vidt også tenke deg om to ganger. For dette er på mange måter en film som følger i dens fotspor: Et ungt par har gått til innkjøp av et video-kamera, fordi hun, Katie, mener hun blir forfulgt av noe overnaturlig. Han, Micah, har et mer avslappet forhold til det hele. Til Katies store irritasjon.

Filmen får derfor et dokumentarisk preg: Katie vil dokumentere overnaturlighetene for å bevise både for seg selv, Micah og resten av verden at hun ikke er sprø. Mens Micah, vel, han er først og fremst med på det fordi han synes det er festlig.

Det hele endrer seg imidlertid når de klarer å fange opp ting på film som naturlover og tilfeldigheter åpenbart ikke strekker til for å forklare. Og dokumentasjonstrangen går nesten litt for langt - i møtet med det ukjente bevæpner de seg nærmest med kameraet.

Det hjelper fint lite. For selvsagt er det noe der. Noe i mørket. Noe som er uløselig knyttet til Katie. Noe de ikke vet hvordan de skal bli kvitt, noe som ikke vil gi seg. Noe som nærer seg på de negative tankene deres, på desperasjonen og frykten. Og jo reddere, mer fiendtlige og des-perate de blir, jo sterkere blir det som venter i mørket. Venter på at det skal bli natt.

De får etter hvert eksperthjelp, men hva hjelper det når de ikke helt følger rådene de får?

La oss gå tilbake til «Blair Witch Project» et øyeblikk: Hvis den filmen gjorde det for tøft å dra på telttur, vil «Paranormal Activity» gjøre det omtrent komplett umulig å gå og legge seg. For dette er nådeløst effektiv skrekk. Effektivt fortalt, effektivt filmet, effektivt spilt. Og det til et budsjett som knapt holder til en liten bruktbil.

Regissør Oren Peli har visstnok brukt sitt eget hus til innspilling-en. De ukjente skuespillerne fant han gjennom nettannonsestedet Craigslist. Dialogen ble improvisert frem. Det er Micah Sloat, som spiller Micah, som har gjort mesteparten av filmingen. Dette gir filmen et dokumentarisk preg som bidrar til å gjøre den troverdig. Og formodentlig har det også ført til at regissør Peli bør ha nok til å dekke både husleie og helseforsikring en stund fremover.

Dette er definitivt blitt den skumleste filmen i 2009. Mye på grunn av oppbyggingen: Det begynner så forsiktig, så forsiktig. Det er knapt så vi ser noe uhumskheter før etter en halvtimes tid. Og så begynner det langsomt å bli verre. Og nifsere. Og vanskeligere å forestille seg at man noensinne vil oppleve normal nattesøvn igjen.

Dette er altså billig, billig film. Men takk og lov for at selveste Steven Spielberg ikke fikk viljen sin - han ville angivelig lage en nyinnspilling med bedre effekter og dyrere kamera og fetere lyd og alt slikt superregissører bryr seg om. Det er dette rå, upolerte, ekte som gjør at du kjøper historien. Inkludert Micahs litt umotiverte dumheter.

For selvsagt er det noen skrekkfilmklisjeer, hvorav Micahs dumhet er den mest plagsomme. Men de fleste av klisjeene tilføres noe nytt, eller har sin egen lille vri. Og la gå: Folk gjør dumme ting, og får relativt ofte problemer nettopp av den grunn.

Selv takket jeg for eksempel ja til å gå og se denne filmen alene i en ellers tom og fryktelig mørk kinosal. Det er ikke å anbefale. Jeg måtte til slutt åpne døren for å slippe inn litt betryggende lys og lyd fra forbipasserende kinoansatte. Likevel sliter jeg fortsatt med nattesøvnen.

Ta derfor med deg noen gode venner. Hold deg godt fast i setet. Prøv å puste rolig. Og husk: Det er lov å skrike.

Men det hjelper ikke.

^{LARS HOLGER URSIN}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.