Harrytasser, hjemmebrent og heroin

FEINSCHMECKERNE. Jeg ser dem for meg er de gjesper langt og vifter «Tomme Tønner» bort som en irriterende flue.

De har selvsagt rett.

Leon Bashir og Sebastian Dalén er wannabes. Guy Ritchie har gjort sakene bedre for lenge siden. «Tomme tønner» er en norsk husflue, innbilsk nok til å tro at den kan summe like hissig og stikke like skarpt som en britisk veps. Det kan den ikke.

Men jeg liker filmen likevel. Av mange grunner.

IZZAT-FORFATTER Leon Bashir og regidebutant og medforfatter Sebastian Dalén er veldig ærlige i sitt forsett. De har aldri lagt skjul på at de ville lage en norsk variant av «Lock, Stock and Two Smoking Barrels». Samtidig er de befriende lite pretensiøse, og kødder hemningsløst med seg selv, med sjangeren, klisjeene og referansene. Og med noen av skuespillerne.

Noe av det mest vellykkede er filmens miks av norsk bygdebuskis og storbyaction, representert ved Kim Bodnias Dansken på den ene siden og Bjørn Sundquists Arve på den andre. Førstnevnte er big shot østeuropeisk mafioso i Oslos underverden, assistert av Leo, en skallet Bodnia-lookalike (Slavko Labovic).

Sistnevnte er sjef i den nordnorske hjemmebrentbransjen, assistert av rogalendingen Tommy (Vegar Hoel).

Som motpoler kler Bodnia og Sundquist hverandre utrolig godt (så lenge det varer). Begge gjør dessuten maksimalt ut av sine roller.

DET SAMME KAN SIES om kobbelet av mer eller mindre hjernedøde smågangstere med lokalt særpreg som vikles inn i de to bossenes gjøren og laden. Selv syns jeg Stig Frode Henriksen er sykt vittig som den lespende Tynn-Svein, godt (sic!) assistert av Tommy Wirkolas Gjørme-Knut.

I Oslo finner vi Grønlands svar på Olsenbanden - et filmfenomen «Tomme Tønner» lener seg like muntert til som Richies klassiker. Anført av Ali (Leon Bashir) prøver Nico (Anders Danielsen-Lie) og Bobby (Farrakh Abbas) å legge smarte planer. Men Nico er og blir en hyperallergisk pingle på ghettobesøk. Bobby er bare deilig muskuløs og dum. Og Ali...? Han er i bunn og grunn en ganske enkel og godhjertet smartass med manglende styring på det meste.

I TILLEGG STRØR Bashir og Dalén rundt seg med odde typer i miljøets randsone. Som masochisten Fido, spilt av Kyrre Hellum - Norges svar på Steve Buscemi og nesten på høyde med ham når det gjelder å legemliggjøre ynkelige duster av stort format.

Eller Kristoffer Joners narkomane Finish, med bagen full av allehånde tyvegods og sjelen full av lengsel etter et liv som nykter.

Plottet? Det handler om tyveriet av en utstoppet falk, gjeld som baller på seg, sukker, dop og designerdresser. Men mest av alt handler det om harrytassenes ufattelige evne til å rote det til for seg, på alle bauger og kanter.

DYNAMISK KLIPP, Petter Holmern Halvorsens stilsikre foto og et både energisk og fiffig sammensatt lydspor gir filmen et fint driv. Den gjennomsyres dessuten av et fandenivoldsk ønske om og vilje til å underholde, gjennomført med liv og lyst av et skuespillerteam som åpenbart har hatt gøye dager på jobb.

Ikke alt fungerer like bra. Bashir og Dalén kreativitet kjenner så få grenser at det uvegerlig må gå over stokk og stein dann og vann. Det samme gjelder dialogen. Av og til er den så papirprodusert at den blir ufrivillig komisk lagt i munnen på levende personer - om aldri så karikerte. Andre ganger sitter replikkene som et skudd.

I SEG SELV ER det interessant at nettopp «Tomme Tønner» og «Pelle Politibil går i vannet» innleder det norske filmåret. Begge er helkommersielle sjangerfilmer med antatt stor publikumsappell. «Tomme Tønner» er dessuten et resultat av et gryende miljø for norsk film laget uten statlig produksjonsstøtte fra Norsk Filminstitutt. Tommy Wirkola la grunnlaget med «Kill Buljo». Suksessen medførte at filmens distributør, Kjetil Omberg, startet Euforia Film. Deretter fulgte «Død Snø», som også fikk en ganske overraskende internasjonal suksess og medførte at Wirkola ble hentet til Hollywood, der han nå arbeider med en skrekkomedie basert på eventyret om Hans og Grete.

Med Euforia i ryggen kunne «Tomme Tønner»-teamet gå i produksjon uten statlig støtte, men med stor tro på seg selv.

Håkon Gundersen prøvde det samme med krigsfilmen «Svik», men gikk i baret på grunn av filmatisk snusk, hårreisende dialoger og elendig skuespillerinstruksjon. «Tomme Tønner» viser om ikke annet hvor viktig det er å ha fagkunnskapen i orden.

Så får feinschmeckerne bare sitte der og gjespe. Vi andre kan gå på kino og le godt av uoriginalt, men likevel godt påkommet tull og tøys.

BRITT SØRENSEN

Enig med vår anmelder? Si din mening her.