TROSS MAGI og fantastisk scenografi, storslåtte landskap og skumle forfølgelsesscener, er det noe haltende og ufokusert over den syvende filmen om Harry Potter. Grunnen kan selvsagt være at eposet er delt i to, med en skikkelig cliffhanger som avslutning på del en. Men jeg blir aldri sugd skikkelig inn i historien, som vingler hit og dit og frem og tilbake mellom utallige teltleirer og en todelt, for ikke å si tredelt historie der verken den ene eller den andre gis skikkelig plass og i praksis kolliderer med de andre, til full forvirring for den som ikke har superhukommelse.
AT DET BLIR SLIK, er logisk: Historien som sådan er kompleks, boken tjukk og detaljrik. Voldemorts dødsetere har tatt kontroll både over Galtvort og Magidepartementet, og Voldemort har startet jakten på Harry Potter. Han, Hermine og Ron kan derfor ikke reise tilbake til trolldomsskolen. Derav teltet, skogen og det skotske høylandet tur/retur opp og i mente. Greit nok, det må nesten bli slik når man velger å gjøre filmatiseringen såpass omfattende. Samtidig bidrar det til at filmen nærmest tynnes ut, og virker langtrukken og overlesset på samme tid.
DET UNGE TREKLØVERET, som nå definitivt er nesten voksen ungdom, virker slitne. Særlig Hermine ser ut som hun er grundig lei. Friskheten og humoren fra de tidligere filmene er nærmest fraværende og dukker bare opp en sjelden gang, da gjerne representert ved Rons keitethet eller i Noldus skikkelse. Eller i form av en lett og leken danseseanse mellom Harry og Hermine. Den kommer ikke bare som et befriende friskt pust i en ellers alvorstynget og humørløs film, den skaper også en viss usikkerhet rundt forholdet mellom Harry, Ron og Hermine. Skurringen som oppstår mellom de tre, og Rons sjalusi, er spennende og har gode ansatser. Men også her blir konflikten liggende og duve på overflaten, uten å følges opp og fordypes, og uten å utnyttes som spenningsmoment i oppdraget som driver de tre: Å jakte på og ødelegge malacruxene, hemmeligheten bak Voldemorts udødelighet og tilintetgjørelse, som de må finne før Voldemort finner Harry.
NÅ PLAGER DET IKKE meg at filmen er skremmende, dyster og spiller seg ut i en krig der motstanderen har fascistoide og rasistiske trekk. Tvert imot. Svært mange av Potter-fansen er vokst opp med dette universet. At det dermed blir enda mer komplekst, dramatisk og truende i takt med hovedpersonenes utvikling og alder, er bare naturlig.
Dessuten kan et eventyr som dette godt bæres oppe av et underliggende, gjerne politisk alvor. Strukturene som tegnes opp innledningsvis lover derfor godt, men mer enn de kan holde i denne omgang. Selv om de ligger som klangbunn gjennom fortellingen.
Problemet er at filmskaperne verken gir dybden en motsats i form av befriende latter, eller går i dybden på det som gjør filmen interessant. I stedet velger de å bruke meningsløst mye tid på scener som ikke er spesielt gode, spennende eller velspilte - som en forkledd, forvirret og ørkesløs vandring i Magiministeriets korridorer.
DA ER DET MYE MER MAGISK å oppleve Alan Rickmans tvetydige professor Snape. Men han forsvinner før du får sukk for deg.
Forhåpentlig kommer både han, Voldemort og Harry Potter med venner sterkere og friskere tilbake i siste og avsluttende kapittel.
BRITT SØRENSEN
Enig med vår anmelder? Si din mening her.
