Godt om sex, drugs og rock'n'roll-jenter

Om The Runaways ikke er spesielt kjent i dag, burde Dakota Fanning og «Twilight»-stjernen Kirsten Stewart være nok til å trekke ungdom til kinoen. Og det er bra, for dette er en film særlig jenter bør se – både som inspirasjon og historisk lærestykke.

Bandet ble dannet i 1975, på en tid da Susie Quatro var en av få forbilder for jenter som ville drive med rock, og Joan Jetts gitarlærer med største selvfølgelighet kunne proklamere at jenter ikke spiller elektrisk gitar.

Joan Jett (Stewart) var bandets musikalske drivkraft. Men det var den eksentriske manageren Kim Fowley (Michael Shannon) som skapte The Runaways. Han så det kommersielle potensialet i et rent jenteband – og han så den seksuelle tiltrekningskraften i Cherie Currie (Fanning) – 15-åringen som ble hentet inn som bandets vokalist og frontfigur.

Fowley var angivelig verre i virkeligheten enn det som kommer frem i filmen. Det samme gjelder trolig også tumultene i bandet. Men filmer speiler godt nok Fowleys dobbeltrolle. Han mobbet frem den riktige, rå attityden hos jentene, og lot unggutter pepre dem med bikkjedritt og tombokser under øving, for at de skulle være forberedt når de entret scenen. Han sikret dem platekontrakt. Men han sendte også de mindreårige jentene alene ut på turné, og lurte dem for penger.

Filmen er litt springende og overflatisk i beretningen om veien til suksess – den ble større i Japan og Europa enn i USA, der hardrockerne syntes The Runaways var for myke i kantene, og popfolket syntes de var for rå.

Til gjengjeld er filmen god i skildringen av skvisen jentene befinner seg i, mellom markedskrefter og egne ambisjoner, mellom «girl power» og seksuell eksponering og utnytting. Det siste rammer særlig utsatte, sårbare og etter hvert dopavhengig Cherie – sterkt formidlet av Fanning og i nydelig kontrast til Stewarts fine tolkning av den langt sterkere og mer selvstendige Joan.

Som tidsbilde er filmen suveren. Uten å velte seg i glitter og glam får den frem det sene 70-tallets glidende overgang fra platåsko og Bowie-sminke til Sex Pistols og sikkerhetsnåler. Soundtracket favner vidt og bør glede alle som har et forhold til 70-tallets musikk.

BRITT SØRENSEN

Enig med vår anmelder? Si din mening.