Glossy lek med Fellini

Å HA ET STERKT FORHOLD til Fellinis «8 ½» er ingen fordel for den som vil ha fullt utbytte av «Nine». Man risikerer å sammenligne den i hjel.

Originalen er en halvbiografisk metafilm. Som adapsjon av en 80-talls Broadway-musikal basert på Fellinis mesterverk, er «Nine» noe i nærheten av en meta- metafilm.

Sett fra amerikansk underholdningsindustris ståsted, er begge adapsjonene begripelige som pengemaskiner. Fra et europeisk-cineastisk utkikkspunkt er de like ubegripelige som unødvendige.

Men når filmen først er her, varter den opp med en rollebesetning som kan gi enhver filmelsker vann i munnen.

DANIEL DAY-LEWIS SKUFFER da heller ikke som regissør Guido Contini, plaget av kunstnerisk tomhet, produsenters mas, elskerinnens krav og et ekteskap på randen av oppløsning. Pluss den italienske mannens lengsel etter mor. Og kunstnerens savn av sin muse. Guido har, som kostymedesigneren Lilli (spilt av alltid fabelaktige Judi Dench) sier det så klart; «hodet halvveis oppi ræva».

Der originalen flyter organisk mellom minner, drøm og nåtid, er «Nine» hakket mer oppskrudd og masete. Noe skyldes den glossy musikalformen, der musikken med et par unntak ikke utmerker seg. Sangnumrene tydeliggjør også det som er subtilt hos Fellini, og fjerner dermed mye av undringen og magien. Noe som kanskje merkes best i fraværet av et av

«8 ½»s mest heidundrende opptrinn, der Fellini - i en scene som både kan være en drøm og en scene fra filmen i filmen - fyller Guidos hus med alle kvinnene i hans liv, og lar dem leve fordragelig sammen; konsentrert om å stelle og varte opp den, i disse omgivelsene, lykkelige mannen. At den er borte, sier mindre om filmskapernes behov for å stramme inn, og mer om deres manglende vilje til presis aktualitet og frekkhet.

ELLERS LEGGER DE TIL og trekker fra. De skal ha kryss i margen for den vesle kommentaren det er å bruke Sophia Loren i rollen som Guidos mor. Og for måten Marion Cotillard matcher Anouk Aimée i rollen som Guidos kone Louise. Hun kler rollen like godt som hun kler filmens lekre 60-tallsstil.

Som elskerinnen Carla er Penélope Cruz litt mindre dum og enda deiligere enn originalen. Jeg liker sårbarheten hun tilfører skikkelsen, men savner litteraturvalget hennes (Donald og Langbein), på samme måten som jeg gjennom hele filmen savner Fellinis blanding av skam, uskyld og humor.

Også Nicole Kidmans muse Claudia er klarere og mindre magisk enn Claudia Cardinales. Sammen med Day-Lewis gestalter hun likevel et av filmens fineste øyeblikk, i en scene man lett kan lese som en motsetning til den berømte fontenescenen i «La Dolce Vita».

TRISTEST ER DET Å SE Black Eyed Peas-stjernen Fergie tappe den vidunderlige strandscenen med småbyhoren Saraghina for originalens burleske humor og nesten diabolske erotikk. Scenen blir tilgivelig kun fordi den er klippet sammen med musikalens absolutt beste sang- og dansenummer.

Slutten tas lenger og gjøres langt mer konkret enn Fellinis, men som hommage fungerer den riktig vakkert. Dermed har også jeg sammenlignet «Nine» i hjel. Så for å understreke: Filmen har sine øyeblikk der den står solid og vakkert på egne ben. De som ikke har sett «8 ½» anbefales å se «Nine» først, for deretter å gå til kilden.

^{BRITT SØRENSEN}

Enig med vår anmelder? Si din mening.