Dette er en direkte oppfølger til «Arthur og Minimoyene» fra 2007, der tiåringen Arthur krympet og stiftet bekjentskap med Minimoyenes underjordiske verden, Han forelsket seg også i den vakre og tøffe alveprinsessen Selenia.
Kjennskap til den første filmen er helt nødvendig for helt å forstå og ha utbytte av oppfølgeren. Denne gangen kommer den onde Maltazard for alvor tilbake for å herske både over og under jorden, og filmen gir ingen svar på hvordan det går. Den slutter på det mest spennende, med et sitrende «fortsettelse følger». Men oppfølgeren får ikke fransk premiere før i oktober neste år, og det kan bli i lengste laget å vente. Nettopp det at filmen ikke fungerer som selvstendig verk, svekker en ellers forseggjort, spennende og fargerik fortelling full av typer og detaljer også voksne kan ha glede av.
Som sist er de underjord-iske sekvensene atskillig morsommere og mer spennende enn de karikerte og til dels dårlig dubbede scenene fra virkeligheten anno 1960. Aller best er Alex Rosèns rastafari-bareier Max og Pia Tjeltas Selenia, selv om hun er forstemmende lite til stede denne gangen.
Gunnar Aasbø skulle hjem fra byen, og skulle betale med KontantSkyss-kortet sitt. Vekterne nektet. Det endte med at han ble påsatt håndjern og tatt med av politiet.
