Fotball og solidaritet i Manchester

LIVET ER TØFT FOR ERIC Bishop . Konen har stukket av og etterlatt ham to stesønner han ikke har styring på. Praktiske hensyn tvinger ham til å måtte møte sin store kjærlighet, Lily, som han forlot for nesten tretti år siden, like etter at deres datter ble født.

Det er en konfrontasjon han ikke makter å ta. I stedet tar panikken ham.

KOLLEGENE I POSTVERKET er bekymret, og gjør det de kan for å få ham på skinnene. Hjelpen kommer fra uventet hold. Slik Woody Allens filmkritiker mante frem Humphrey Bogart som rådgiver i «Play It Again, Sam», maner Manchester United-tilhengeren Eric frem Eric Cantona. Mens de deler en joint trer fotballikonet inn som mentor med et lager av enkle ordtak og ditto fotballfilosofi. Den slitne postmannen bruker Cantonas ord for hva de er verdt. Det betyr ikke alt automatisk går rette veien for Eric Bishop.

Via ham, stesønnene og bestyret de roter seg opp i, tegner Ken Loach et dystert bilde av et samfunn der arbeiderklassens barn er i ferd med å miste fotfeste av mangel på muligheter. Ikke dermed sagt at «Looking for Eric» er en dyster film. Det er på alle måter en varmende, morsom, optimistisk komedie, og mer enn å fokusere på håpløsheten, bruker Loach filmen til å hylle solidariteten, samarbeidet og vennskapet. Og fotballen, som virkelighetsflukt og katalysator for følelser. Med på kjøpet får fotballfansen noen praktfulle repriser på Cantonas skåringer. Pluss en drømmepasning.

«LOOKING FOR ERIC» er en film om menn. Om menn som svikter seg selv, eller samfunnet de er en del av. Om muligheten for å hanskes med eget svik og tilkortkommenhet, og ta grep både om fortiden og nåtiden. Loach og Paul Laverty, hans mangeårige samarbeidspartner på manussiden, legger også inn noen riktig fine pasninger knyttet til æresbegrep og tap av ansikt. «Looking for Eric» er også en film om gammel kjærlighet som ikke ruster. Og da handler det ikke bare om kjærlighet til fotballaget ditt.

Resultatet er kanskje den letteste, mest lekfulle og morsomste filmen fra Ken Loach' hånd. Samtidig bærer den alle hans varemerker: den sosialrealistiske stilen, fokuset på «vanlige folk», den store varmen han behandler stoffet med. Her er nydelige skildringer av mannfolkfellesskap - vittig gjengitt i kollega Meatballs selvhjelpskurs, tatt på kornet i scener fra pubtreff og i fotballbussen.

LIKE NYDELIGE er behandlingen av den vanskelige, vare tilnærmingen mellom den redde, angrende postmannen og den nå modne Lily. Det lyser av disse scenene, ikke minst takket være Steve Evets og Stephanie Bishop fabelaktige innsats.

De, såvel som samtalene mellom postmannen og Cantona, har preg av tette kammerspill.

Loach og Laverty bryter dette i et avsluttende masseopptrinn som kan synes i meste laget, men som har sin nødvendighet i historien, og dessuten er av stor underholdningsverdi. Samtidig får de inn et stikk om maktforhold og den nye tidens forhold til penger og verdier.

^{BRITT SØRENSEN}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.