Fandenivoldsk familiedrama

SOM EN VOKSEN POLLYANNA kommer Kaja seilende inn i norsk film. Tilsynelatende naiv, overbegeistret og optimistisk leker hun sin vær-glad-lek i et landlig vinterlandskap der bare ektemannen og sønnens samkjørte, ubønnhørlige stirrelek ved frokostbordet bringer henne ut av fatning. Tilsynelatende. Og foreløpig.

Litt innpåsliten, impulsiv og ikke alltid like diskré, er Kaja en skikkelse som nok ville vært ganske enerverende å ha i sin nærhet i virkeligheten. Men på lerretet vokser hun frem med en tydelighet og historie som får hjertet til å smelte. Agnes Kittelsen spiller henne ut i hele sin vimsete, sårbare sjarm, i det som må være Kittelsens beste filmrolle hittil. Hun er knakende god, og simpelthen vidunderlig å se på.

MED OPPSKRUDDE forventninger ønsker Kaja familiens nye naboer velkommen. De viser seg å være ganske annerledes enn Kaja og Eirik. Elisabeth og Sigve er urbane og vellykkede. Elisabeth er advokat. De har adoptert en sønn fra Afrika. De synger i kor, ergo gjør de noe sammen , hvilket Kaja og Eirik aldri gjør.

Forsøket på å etablere et godt naboskap får raskt konsekvenser. Følelser oppstår, hemmeligheter og løgner avdekkes. Tilværelsens utilstrekkeligheter brettes ut. Ekteskapets ensomhet trer frem. Pinligheter oppstår, overraskelser inntrer.

Manusforfatter Ragnhild Tronvoll og regissør Anne Sewitsky bruker komediens muligheter til å utforske relasjoner og handlingsmønstre, emosjoner og identitet. De borer ikke så dypt at det blir virkelig smertefullt og farlig. Men det er sårt og rørende og vondt nok til at man berøres, samtidig som man underholdes på et ganske beskt, fandenivoldsk vis. Humoren er ikke beksvart, den er mer koksgrå og tones gradvis ned ettersom familiedramaet tiltar.

«SYKT LYKKELIG» HAR noen fellestrekk med Susanne Biers «Den eneste ene». Men Sewitsky/Tronvoll er hakket modigere, både når det gjelder forutsigbarhet og i sin fremvisning av en kulturelt betinget og forløyet maskulinitet.

Kaja og Elisabeth er to riktig gode, kvinnelige motsetninger, slik Sigve og Eirik er det som menn. Danske Maibritt Saerens («Krøniken») gir Elisabeth en balansert miks av småsnobbet arroganse, spydighet, styrke og sårbarhet. Joachim Rafaelsens elgjeger Eirik med lavvo i hagen virker til å begynne med noe overspilt i sin tilknappethet. Men han blir tydeligere og mer troverdig etter hvert.

Som den lune, imøtekommende Sigve er Henrik Rafaelsen enda bedre enn i «Limbo», der han også hadde en sentral rolle.

VIA FIRKLØVERET tegnes opp et kart over moderne kjønnsroller og sosiokulturelle ulikheter, uten at det blir skjematisk og forutsigbart, og uten at filmen blir pretensiøs. Tvert imot. Over sårheten ligger en lett tone, fri for ironi, men med en lekende tilnærming til medium såvel som tema. Bruken av kor som kulturell markør og sosialt samlingspunkt kan ses som et lite nikk til det utall av filmer der korsang har en sentral, ofte forløsende posisjon. Vellykket er også bruken av en mannlig kvartett, som lik et gresk kor binder sekvensene sammen med musikalske kommentarer.

Anne Sewitsky viser hva norsk komedie kan være, når den tas alvorlig. Resultatet er en riktig deilig, godvond film.

^{BRITT SØRENSEN}

Enig med vår anmelder? Si din mening her.