Eventyrlig katastrofefest

GJØR KLAR FOR DET FETESTE, visuelt mest kraftfulle og humørfylte apokalyptiske eventyret du noen gang har sett. «2012» tar rett og slett pusten fra deg.

Filmen slår ettertrykkelig fast det vi for så vidt visste – at når det kommer til storslåtthet kan Roland Emmerich sine saker. Ikke at noen egentlig har tvilt på det. Problemet er bare at han litt for ofte har misbrukt talentet.

Denne gangen er han i praktslag. Aldri før har jorden gått så monstrøst under, med slik teknisk briljans og plettfri detaljrikdom. Ikke bare det: Han gir deg bilder så sterke og assosiasjonsvekkende at du gnir deg i øynene og ønsker at kinostolen hadde en tilbakespolingsknapp slik at du kunne kjøre herlighetene om igjen.

NÅR SÅ ER SAGT: Emmerich ville ikke vært seg selv om han ikke hadde spekket eventyret med en overdådig oppsats usannsynligheter, sentimentalitet og dumheter.

Forskjellen denne gangen er at han gjør det med et så fandenivoldsk glis rundt kjeften at selv de største latterlighetene får underholdningsverdi. Dessuten: Emmerich er ikke mannen man går til om man vil bli servert en konsistent historie eller fysiske fakta. Man går til Emmerich for å bli underholdt. Emmerich svarer med å oppheve fysiske lover og troverdighet i underholdningens navn. Og får det til å fungere.

Det er derfor du må tømme hodet. Først og fremst for realistiske motforestillinger og antakelser knyttet til varmeutvikling ved gigantiske branner, lufttrykk ved ditto eksplosjoner, vannmassers evne til å skape drift og den slags elementærfysiske ubetydeligheter. Eller, for så vidt, menneskelig evne til å gjennomføre etter forholdene lange dialoger mens jorden bokstavelig talt brenner under føttene deres og ildkuler regner fra himmelen. Her skal du verken tro eller vite, du skal se og nyte.

«2012» GIR ALLE jordens gærne undergangsfanatikere rett. Utgangspunktet er en Maya-indiansk kalender som stadfester apokalypsen til 21. desember 2012. Personifiseringen er en sylteagurkspisende new-age hippie med egen lokalradio – gestaltet med gledesfylt villhet av Woody Harrelson.

Med et knippe figurer i randsonen sentrerer filmen rundt John Cusacks ikke akkurat åpenbare helt – Jackson Curtis. Den fraskilte, mislykkede forfatteren kommer i nærkontakt med katastrofen da han tar med ungene på telttur til Yellowstone Nasjonalpark.

De begynnende boblene i en nesten uttørket innsjø utvikler seg raskt til mer grandiose eksplosjoner ettersom jordskorpen krakelerer og forskyver seg. Derfra og videre går det bare en vei: lukt i en grusom død for jordens mange millioner. Bortsett fra vår helt, hans nærmeste og noen til – alle kjempende på ulikt vis for å få plass på en av de gigantiske arkene spesialbygd for menneskehetens overlevelse.

Emmerich leker seg uhemmet både i fremsyningen av hvilke personasjer som skal arve jorden, og med kraftpatriotismen fra enkelte av hans tidligere filmer. Jeg mistenker ham også for å herje skoggerleende med sin egen kleinhet når det gjelder subtilitet i karaktertegning og kjernehistorie.

DE ÅPENBARE BIBELSKE dimensjonene utnyttes for alt de er verdt, visualisert i slående, nesten ikonografiske bilder: Svermen av helikoptre med all verdens dyr hengende i nett under buken skaper et nytt bilde av den urgamle myten. Tusener av mennesker på flukt knytter trådene til moderne nyhetsbilder så vel som gamle, hollywoodske filmatiseringer av bibelhistorien.

Det er bare å gi seg ende over.

BRITT SØRENSEN

Enig med vår anmelder? Si din mening her.