Et overflødighetshorn

"Hugo Cabret" er Martin Scorseses aller første familiefilm; et episk drama i 3D, med innskutte småhistorier og et stort, bankende hjerte for film i midten.

Stilmessig føyer den seg inn i det siste årets serie tilbakeskuende, klassiske filmverk – en tendens det amerikanske filmakademiet åpenbart satte pris på. Stumfilmen "The Artist" og "Hugo Cabret" ble som kjent belønnet med fem Oscar-statuetter hver.

Det de også har felles, er at stilen følger innholdet så tett. I "Hugo Cabret" tar det litt tid før den sammenhengen åpenbarer seg. Når det skjer, blir det også åpenbart hvorfor filmen måtte lages i 3D.

Basert på Brian Selznicks roman "The Invention of Hugo Cabret", begynner den som en smått dickensk historie, lagt til en jernbanestasjon i 30-tallets Paris.

Foreldreløse Hugo (Asa Butterfield) har en selvbestaltet jobb med å stille stasjonens store klokker. Han bor i veggen, i skjul – og konstant frykt for – stasjonsinspektøren (Sacha Baron Cohen). Samtidig mekker han på en menneskeliknende robot, det eneste han har igjen etter faren, og en mulig budbringer for ham.

Med roboten som rød, tråd brettes fortellingen ut. Lag på lag, helt ned til dens filmhistoriske kjerne – de levende bilders pionerer – sentrert rundt fiksjonsfilmens tryllekunstner – Georges Méliès – regissør av 561 filmer – blant annet "Reisen til månen", med den berømte scenen der mannen i månen får en rakett i øyet.

"Hugo Cabret" er på alle måter et overflødighetshorn av en film.

Sjelden ser man en så helstøpt produksjon, innvarslet allerede i åpningssekvensen via klingende klokker på surroundanlegget.

Scenografi, kostymer og det gylne, etter hvert neddempede sepiasløret skaper perfekt tids- og stedskoloritt. Så gikk da også noen av Oscar-statuettene nettopp til lydfolkene, teamet bak de visuelle effektene og – ikke minst – den legendariske produksjonsdesigneren Dante Ferretti.

Med det for øyet, bokstavelig talt, kjenner jeg til å begynne med en pedantisk irritasjon over at filmen er engelskspråklig. Alt annet i den er til fingerspissene fransk, inkludert Howard Shores originalmusikk.

At irritasjonen glir over, sier det meste om filmens fascinasjonskraft.

Det som fanger oppmerksomheten først, er Asa Butterfields følsomme ansikt, finstemte mimikk og neddempede spillestil. Den kontrasteres ikke alltid like godt av Chloë Grace Moretz ("Kick-Ass" og "Let Me In"). Hun spiller Isabelle, jenten Hugo blir venn med. Hun skal være søt og tekkelig, men Moretz fyller den med litt for mye tilgjort søthet. Jeg savner en brodd som kunne gitt dybde til skikkelsen og hennes uttalte eventyrlyst.

Et av filmens sterke korter Scorseses evne til å sy sammen alvor og slapstick, uanstrengt, og helt i tråd med den æraen av filmhistorien han hyller.

Et annet er måten han like uanstrengte vever mer konkrete filmreferanser inn i handlingen på. Dramatiske togscener. Harold Lloyd hengende i klokkeviseren. Ikke bare repeterer Scorsese dem, i ett tilfelle legger han repetisjonen inn både som frempek og som en drøm i en drøm. Samtidig knytter han elegant an til Méliès bruk av drømmer som surrealistisk filmmateriale.

Storheten i dette må man være voksen for helt å se.

Til gjengjeld er det flust med humor og spenning for barna. Historien om roboten appellerer nok også mest til dem. Som voksen ble jeg mindre grepet av den; til det var den for litterær, konstruert og sentimental, og for tydelig som fortellermessig grep.

Sekvensene fra Méliès' filmproduksjon er ren snop for både store og små.

Ben Kingsley spiller Méliès med stor portrettlikhet og mye melankoli.

Slik blir Scorseses muntre hyllest også en sørgesang over filmer som gikk tapt, og et rop om viktigheten av bevare filmkunstens historiske verk.